Omsider senket juleferden seg, og jeg kan publisere et perfekt bilde av årets juletre!

24.12.2015 - 00:31 Én kommentar

 

Alt så ut til å være i orden, og det eneste som sto på planen før vi kunne starte julefeiringen var å handle inn matvarer for de neste fem dagene. Jeg hadde jublet høylytt over at jeg ikke skulle i nærheten av et kjøpesenter før neste år, og vi skulle få en koselig ettermiddag sammen. Vi skulle bare ta inn juletreet, det som vi kjøpte inn for en uke siden som stråler om kapp med solen og er så koselig at det like greit kunne stå der uten pynt. Ja det er nesten så jeg får tårer i øynene når jeg ser på det. Treet ble skrudd fast, og vi lente oss bakover for å nyte synet. 

Og her sier det seg selv at noe er feil, for jeg har ikke en perfekt blogg, og for at ting skal være uperfekt må noe gå rett til helvete. Og det gjorde det, for treet var like skjevt som et historisk tårn på en plass som heter noe som ligner på pizza. (Har snakket i koder noen dager, prøver fortvilet å skjule at det er jeg som er julenissen, så beklager den siste setningen.) Vi bestemte oss for å prøve på nytt, og jeg løsnet alle de seige, ufine drittskruene i juletrefoten som oppførte seg helt fint i fjor. Etter litt hepsing og bannskap ble på nytt treet festet, og vi gjorde andre forsøk på å senke skulderen, lene oss tilbake og nyte utsikten. Ja den ble faktisk så rettet at jeg hørte det knase fra nakken og helt ned i ræva. (Unnskyld språket, det heter "ned i halebenet".) Men neida, buskjævelen sto fortsatt på skakke, og jeg mistenkte at skiten var sur fordi den var hugget ned og drasset helt til Nord-Norge. Jeg fyrte ut noen nye gloser og tok en ny titt under treet! Og hva var det jeg oppdaget? Joda, det var ikke den hærlige busken min som var problemet, men den sure juletrefoten som var lei av å bli tråkket på. Den hadde bøyd seg i trass. 

Så hva må vi gjøre? Jada, vi må atter en gang nærme oss det totale kaos som råder i byens butikker fordi alle andre er ekstremt treige med julegavehandlingen. (Med andre ord oss så langt tilbake i tid vi kan huske.) Men juletre skal jeg ha, om så jeg må ofre samtlige gaver og all maten utenom fenalåret. Så vi kjørte avgårde, og innså at det var en skrekkfilm vi nærmet oss, for hver eneste meter kjente jeg panikken stige og jeg ba en instendig bøn til samtlige guder jeg kan navnet på, og noen avguder om at vi skulle finne ledig parkering og en juletrefot før tålmdigheten min var over. Noe som ikke var så lenge, tatt i betrakning av at ungene har vært fryktelig spente hele dagen. Også oversatt til så umulige at jeg har truet med å avlyse julen gjentate ganger og lugget av meg halvparten av håret. 

Selvfølgelig var det ikke lett å få parkering og selvfølgelig møtte vi på (og her vil jeg skrive sauer, men lar være siden jeg er av samme rase som dem som vandret rundt...) en flokk med mennesker som så mer eller mindre ville ut i blikket. Du vet, sånn du ser ut når ulven kommer etter deg å du står som sild i tønne og ikke kan springe noen vei. Vi banet oss vei fremover og stupte inn på første og beste butikk. Vi stormet gjennom den for å komme fortset mulig til juletingene og kastet oss ut i en vil leteaksjon. Og der så jeg den, den eneste juletrefoten som var igjen av alle de som var der for bare noen dager siden! Jeg kastet meg gjennom luften og nappet tak i den så ingen andre skulle få den før meg. (Og nå ser jeg at det er her karmaen biter meg i ræva, men mer om det snart.) Den så noe pjusken ut, men vi var desperate på å slippe flere butikker og bestemte oss for å kjøpe den. 75kroner skal jeg klare å leve uten. 

Vi kom oss ut med å hoppe over, under og og springe slalåm mellom folk, og satte kursen hjemover. Nå skulle det ble andre boller! 

Men selvfølgelig ble det ikke det, for den spinkle juletrefoten klarte bare å holde treet rett. Men om du så mye som så på det, risikerte du at det tippet overende, og med tanke på de tre kulene i glass jeg har igjen så kommer det ikke på tale. Ungene skulle tross alt pynte hærligheten av et tre, og det går ikke om foten prøver å kaste det i gulvet. På dette tidspunktet hylte jeg, muligens bare i eget hode, men jeg er faktisk usikker. Jeg la meg ned på gulvet og skulle til å grine, før jeg kom på at vi kunne prøve å legge noe tungt på skiten. Men det er fantastisk hvor lite ting vi har som bare er noen cm og veier flere kilo. Og her slo den karmaen inn, ikke prøv å ta noe for å være sikker på at ingen andre får det før deg...

Vi valgte å ringe en venn, eller nærmere bestemt mine foreldre. De hadde en juletrefot som veide mer en meg, barna og bilen til sammen så den burde holde. Men selvfølgelig var det et stort MEN her. Vi hadde prøvd oss på den før, men hvorfor bestemte vi oss for å droppe det?! 

Jaja, vi ga faen i grublingen og mannen fikk hentet ned julenissen fra loftet til min foreldre. (En julenisse som ligger faktisk.) Med det samme han kom inn luktet jeg problemer, og det er ikke usannsynlig at synet mitt spilte litt inn også. Den var for smal til stammen, og jeg la meg igjen ned i fosterstilling klar for å tute. Men jeg var liksom ikke helt klar for det enda, for busken sto jo der å gråt siden den manglet sko. Helt hjerteløs kan jeg jo ikke være mot noe så vakkert som det fine treet som skal pynte stuen vår en ukes tid. Jeg bestemte meg for å operere, noe som kan funke bra, eller ikke i det hele tatt. Med tanke på tålmodigheten min på dette stadiet ville jeg veddet penger på at det ikke gikk. 

Men omsider snudde lykken, og mine små justeringer endte med at treet  sitter bom fast. Og med hjelp av juletrefoten som veier mer enn et par hjullastere så rikker det seg ikke av flekken. Men for sikkerhets skyld ba jeg mine to tornadoer springe en tur forbi det, og når det ikke engang veltet av dragsuget etter dem var det tommelen opp. Jeg tørket blod, snørr og svette, og annonserte at endelig kunne vi starte på pyntingen.

Det gikk som det måtte gå. Men av hensyn til kommentaren under bilde velger jeg å ikke fortelle det. 

Om du liker pyntingen av juletreet er det jeg som har pyntet, men hvis ikke er det ungene som har gjort det! 

God jul og lykke til i morgen. Måtte du i det minste få noen øyeblikk av lykke og kanskje en hel pose smågodt for deg selv! (Og det uansett om du feirer jul eller ikke!)

Facebooksiden min finner du her! 

Én kommentar

Siv Svanem

24.12.2015 kl.14:22

Du skriver så levende at jeg ser det hele for meg.

Skriv en ny kommentar

hits