Den ene gangen i året vi går ut å spiser, og ikke alt går som det skal!

22.11.2015 - 21:44 Ingen kommentarer

Som jeg nevnte i går skulle lørdagskvelden brukes i voksenbursdag, helt uten unger som maser, kaster poteter og grønnsaker på de andre gjestene eller roper mamma hver gang jeg gjør et forsøk på å kommunisere med andre voksene. Med andre ord lå en herlig kveld foran oss, i selskap med en gjeng som har humøret på rett plass. Det er viktig å le når man først skal være lenge våken frivillig, så da er selskapet ekstremt viktig. Vi går ikke ut for maten sin del med andre ord, å når jeg tenker meg om er det faktisk like greit...

Nåja, mer om det etterpå. I alle fall ankom vi et av byens populære spiseplasser litt for seint, som vanlig. Jeg kan ikke engang skylde på sminken, vi var rett og slett bare trege. Resten av gjestene var allerede ankommet og henvist til bordet. Det lå perfekt til om du velger å lukke øynene for at vi alle måtte trekke inn magen for at de andre skulle gå forbi, så vi diskuterte at det sikkert ikke hadde vært så dumt å kappe av en bit fra det enorme bordet. (Her snakker vi enormt, og ikke engang den lengste av oss ville klart å nå det på midten. Heldigvis har de fleste god stemme, så vi klarer utmerket å føre en samtale med de andre en mil foran oss. Vi satte oss ned, og oppdaget at her manglet det en stol. Noen kan ikke telle, men om det var oss i selskapet eller spiseplassen er jeg i grunnen usikker på, men som de voksene folkene vi er var vi løsningsorienterte og trakk oss sammen. Litt kroppskontakt skader ikke, og det ble dekket opp til en til. 

Spiseplassen var mer eller mindre stappa, og det var ikke vanskelig å se og høre at her var det julebord på gang. De usannsynlig korte skjørtene er kun fremme en gang i året, og alkoholen renner ut av flaksene. Riktig sjarmerende og det får frem minner fra bygdefester man snublet innom en gang for mange, mange år siden. 

Siden det er passelig varmt i lokalet, innså vi at litt drikke var på sin plass, og etter hvert kom servitøren og tok imot bestilling. Det gikk i rødvin, øl, hvitvin, cola, øl og rødvin som skulle fordeles ut til alle gjestene, som satt rundt det ekstremt store bordet i det ikke fult så store rommet. Etter en god stund, og flere samtaler kom drikken innen rekkevidde, og et og et glass ble satt på bordet. Ja faktisk var det vel bare 2-3glass som nådde bordflaten, for plutselig hørte vi et megabrak og det ble stille som i graven, i hele lokalet. Servitørene hadde kræsjet, og ut over gulvet fløy 10-12 glass fulle av drikken vi ventet på. Det hele ble veldig grisete og du kan trygt si at den følelsen fra bygdefester kom tilbake av lukten som spredde seg fra blandingen på gulvet. Den lyse jakken full av rødvin kan forhåpentligvis reddes av en tur på renseriet, men jeg har mine tviler. I alle fall fikk den uheldige unge damen beskjed om at hun skulle komme med regningen så de kunne gjøre opp for seg. Ja og vi ble lovet ny drikke. Og den ene av servitørene forduftet så enten satt han i garderoben og gråt eller så var han arrestert. (Eller en smule forlegen, men det trenger han ikke være altså!) 

Drikken kom, og sannelig hadde det blitt feil i bestillingen og flere benyttet sjansen til å bestille litt mer drikke. Hva er vitsen med et glass øl, når du kan bestille en hel mugge?! 

Så var det tid for bestilling, og i grunnen skulle de fleste ha biffen medium stekt, med noen få unntak. Og her må jeg jo være litt vanskelig, for jeg kan ikke spise pepper. (Hver gang jeg gjør det får jeg sår i munnen og i ekstreme tilfeller har jeg også hovnet opp.) Så jeg understreket at det var veldig, veldig viktig at maten min var uten pepper! På grunn av kluss i bestillingen med drikken kjente jeg  en vag følelse i magen, men valgte å ignorere den. Selv om det klarte å glemme meg sist, ville de helt sikkert ha orden i sakene sine i dag. 

Etter lenge, og nå snakker jeg veldig lenge for vi fikk tid til flere taler til bursdagsbarnet, røykepauser og diskusjoner som løser samtlige verdensproblemer kom poteter, løkringer, saus og soppstuing på bordet, ja og 1 skål gratinert brokkoli som skulle deles på 15 stykk. Og jeg formelig jublet høylytt for dette betyr jo at hovedmaten er på vei, et forhåpentligvis perfekt stekt stykke biff som får meg til å sikle. Men jeg tok feil, og maten på bordet ble kald før biffen kom. Og nå passer det med en trommevirvel full av sarkasme og ironi! Biffen min var ikke laget, så der satt jeg så på de andre kjøtteterne som stakk gaffelen i kjøttet. Jeg formelig skummet over av sjalusi, og skulte stygt på andre. Jeg er ekstremt dårlig på tålmodighet når jeg er sulten, og ser andre spise. Men før jeg fikk skult meg ferdig hørte jeg høylytt klaging, en fjerdedel av biffene var ikke stekt som de skulle, og de som skulle ha gjennomstekt fikk rå mat, medium var blitt rå, og rå var blitt medium. Jeg skal la være å fordele skylden, men det var i alle fall ikke vi i selskapet. Vi satt på samme stolene som når bestillingen ble tatt. Maten ble sendt tilbake, og jeg ventet fortsatt. På dette tidspunktet ville det være ganske dårlig stemning rundt bordet i de fleste selskap. Men nå var vi ute for å feire bursdag som hovedmål, så litt feil i bestillingen la ikke en demper på humøret. Vi lo og skravlet med dem som spiste. (Manerer er utelukket, og her snakker vi med mat i munnen, men ikke si det til ungene mine.) 

Omsider kom maten min, og igjen drar jeg frem den trommevirvelen. Maten min var full av pepper, og nå måtte jeg for alvor bite meg i tungen så ikke "faen heller, jeg kan lage den jævla maten selv så jeg ikke må sulte i hjel her, jeg har allerede alt for lite kilo på kroppen og nå er det tett før jeg mister et par av dem!". Frøken takler ikke å være sulten var blitt lei av ventingen, men måtte bare innfinne seg med at hun fortsatt måtte vente. Så kom maten tilbake, og jeg fikk beskjed at det bare var sot fra grillen. Men jeg kan love deg at det var det ikke, men ikke faen at jeg giddet å vente mer. Så jeg sa med surgjeipen på knærne at det får bare være, jeg får heller ha sår i kjeften i morgen. Jeg fikk tilbudet om at de kunne steike en til, men ærlig talt, nå var de kiloene borte og det var på tide å redde resten før muskelmassen sto for tur. Siden det nå først var peper på maten bestemte jeg meg for å spise soppstuing også, som nå var iskald. Men jeg fikk i alle fall opp blodsukkeret og humøret. (Og i dag er kjeften full av sår, som verker og gjør at jeg ikke kan spise potetgull uten å grine! Og det gjør jeg, for søndag er potetgullspisedagen min.)

En kopp kaffe og baileys hjalp også på humøret, eller to for å være korrekt. De små dråpene du får i bunnen av glasset er alt for lite for å få den perfekte miksen. Så jeg tømte like greit alt i en kopp, og kunne synke tilbake med et smil om munnen, mett på kaldt tilbehør og brødet vi fikk inn en stund før resten av maten. Og selv om hele selskapet konsumerte en god del alkohol, var vi i godt humør og oppførte oss som folk. Mulig vi var en smule høylytte og noen ganger vulgære i språket, men sånn er det med Malangs folket jeg var der sammen med. Vulgær blir foresten feil,  ærlig og frittalende er mer passende. 


Passe størrelse på koppen kaffe og baileys, så kan man blade sammen uten søl og du tenger ikke forsyne deg så alt mange ganger! 

Det var faktisk så mye tull med vår mat at vi fikk dessert og kaffe, det i seg selv ville ikke være kompensasjon nok siden de mest sannsynlig måtte ha kastet desserten etter at vi gikk uansett, når spiseplassen stengte. Men når de ga oss rabatt på maten og trakk min fra regningen kunne vi leve med det. Vi er heldigvis ikke en gjeng som bærer nag til andre, og selv om det meste gikk galt rundt det der måltidet vårt, så hadde vi alle en strålende kveld.

Det er lenge siden jeg har flirt så mye på en kveld, så takk til bursdagsbarnet og dere andre. 

PS. Om noen fra spiseplassen leser dette, så kan jeg nevne at dere må bytte lyspærer i lyset over bordet. Det manglet flere og for de litt tvilsomme av oss, så stjeler det ganske mye oppmerksomhet! Ja og foresten vi bærer ikke nag til hverken plassen, kokkene, servitørene som muligens satt å gråt på do når vi var gått, men som den ærlige bloggeren jeg er må jeg jo nesten fortelle om en av de ekstremt få kveldene i året jeg er ute å spiser mat laget av noen andre enn meg selv eller min bedre halvdel. 

Facebooksiden min finner du her! 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits