Eh, er virkelig minstemann klar for å starte på skolen neste høst? (Les: er mamma klar for at minstemann skal starte på skolen neste høst!) Må jeg virkelig melde han inn på skolen nå som vi akkurat er kommet hjem fra sykehuset for fem år siden?
Jeg kjenner meg overhode ikke klar, men det gjorde jeg heller ikke da eldstemann skulle hoppe og sprette inn i grunnskolen. Han kunne ikke vente og jeg var bekymret. Og sannelig ser det ut til at vi skal gjennom samme runden denne gangen, og jeg som oppriktig trodde at det ble bedre med unge nummer 2. Men neida, jeg føler meg like usikker og fersk som for fem år siden.
Tankene som melder seg er jo mange, vil han klare å kle på uteklær selv sånn i tilfelle de skulle legge om skolen til skolestart så fem-seksåringene må klare alt selv, vil han huske hvordan navnet skrives slik at han kan finne ull-vottene som klør og ta dem med hjem så han slipper en småirritert mor(de gangene hun har husket å merke klærne) og vil han huske å spise lunsjen sin når alle andre gjør det rundt han? Vil han få hjemlengsel selv om han er vant til å gå i barnehage? Og hvor lenge går det før jeg må legge boktrekk på bøkene til både minstemann og eldstemann? (Den siste bekymringen er i grunnen ikke den værste, men jeg hater de jævla trekkene som aldri legger seg som jeg vil, tapen som klistrer seg på fingrene mine og saksa som faller i gulvet og sikter seg inn på beina mine.)
“Æ gir opp, tida går for fort å æ nekte!”
1. desember er fristen for å melde skoleklare barn inn på skolen de skal gå her i Tromsø, og det er også ikke minst fristen for at super(hysteriske)mødre skal få litt panikk, og gå noen runder rundt seg selv.
Det hele blir sikkert å gå veldig bra altså, men frem til jeg er sikker på det må jeg bare belage meg på å være bekymret.
Facebooksiden min finner du her.
Jeg er faktisk mer klar denne gangen enn forrige gang. Og gutten er klar og gleder seg slik en skolestarter skal. Så jeg tror det går bra denne gangen også.
Det jeg ikke helt skjønner er hvorfor vi må melde dem inn. Vi sokner til en skole, kunne vi ikke heller bare gitt beskjed dersom vi ikke ønsker at de skal gå der?
Jeg er selv mamma til 3 (nå er alle skolebarn) og jeg satt hjemme og gråt hver gang jeg sendte dem til både barnehage og skole for første gang. Det var så vemodig å sende dem fra seg på den måten og jeg innså plutselig at de ikke alltid forblir små… jeg er en fast leser av bloggen din og syns du har en kul og småsarkastisk måte å skrive på, forsett med det!:))