Den følelsen når du blir avvis på legevakta.

08.11.2015 - 18:46 2 kommentarer

Da kan vi forhåpentligvis puste ut og senke skuldrene, for nå er endelig formen til minstemann på bedringens vei. Men de siste dagene har vært et mareritt, og det er veldig, veldig lenge siden han var såpass dårlig som han har vært nå. Vi sover lite til vanlig, men når han er såpass dårlig blir det enda mindre søvn. Denne gangen var det bakterier som hadde banket på døren, og de var av det krigerske slaget. 

Det hele toppet seg natt til fredag, og vi så det nødvendig med et besøk på legevakta. Men det var noe av det mest bortkasta vi har brukt tiden på de siste månedene, for det var overhode ikke snakk om å hjelpe oss. Pytt sann, hva gjør det vel at en unge har store smerter i magen og at han har en kraftig bakterieinfeksjon om man skal tyde blodprøven jeg diskuterte meg til. De vi møtte hadde vist hoppet over avsnittet om at alle er ulike, og at selv om noen ser friske ut så betyr det ikke at de er det. Så vi ble sendt hjem med beskjed om at dette kunne vente til fastlegen åpent. 

De neste seks timene var et mareritt jeg helst vil glemme, med en ungen som hadde store smerter, høy feber når virkningen av smertestillende forsvant etter to timer, og en pust som ga meg mest lyst til å grine. Så der satt jeg, med en utslått gutt på fanget som ville sove, men verd seg i smerter og hev etter pusten. Jeg telte minutter til vi på nytt kunne gi smertelindring og ikke minst til fastlegen åpnet. Og jeg var bekymret, lei meg og forbannet. Hvor var den faglige kompetansen til de som skulle hjelpe oss, og hadde det ikke vært en ide om å lytte på mor og far som kjenner barnet og vet hvordan han er som frisk. Klart de ser en våken gutt når vi kommer midt på natta, han har da store søvnproblemer og tåler usedvanlig lite søvn. Og gud forby å huske på at han har fått smertestillende som gjør at han blir i bedre form i 1-2timer før han igjen blir helt ferdig. 

Heldigvis har vi et fantastisk legekontor som møtte oss med forståelse, og ikke minst spørsmål rundt det faktum at vi var sendt hjem når vi oppsøkte legehjelp 6 timer tidligere. Minstemann fikk undersøkelsen og medisin han trengte, og vi kunne dra hjem igjen og forhåpentligvis sove litt. Øynene våre gikk i kryss og kroppen ropte etter søvn. Eller, den knirket i alle fall veldig. 

Ut på dagen ringte et fremmed nummer, og det var overraskende nok fra legevakten. De lurte på hvordan det gikk med minstemann, og beklaget på det sterkeste. Vi skulle aldri vært sendt hjem, og det ble oppdaget morgenen etter hva som hadde hendt. 

Jeg kjenner at bare tanken på opplevelsen får meg til å bli særdeles usaklig og dritsur, så jeg skal ikke utdype hva jeg mener eller ikke. Men det er uholdbart, hva om det hadde vært mer alvorlig?! 

Nå er han heldigvis bedre, selv om han fortsatt er tett lungene og hoster stygt. Men magesmertene har gitt seg, og siden han igjen krangler med broren er jeg overbevist om at han er i tipp topp stand i løpet av de neste dagene. I morgen blir det hjemmedag og kontrollbesøk hos legen. 

Så får bare mor og far i huset glede seg til helgen når vi har avlastning, for vi trenger virkelig å sove nå! Men før det har jeg en uke på jobb, og for å være ærlig skal det bli litt godt å komme seg ut av hjemmet og tenke på noe annet en stund. 

Facebooksiden min finner du her. 

2 kommentarer

Siv Svanem

09.11.2015 kl.08:53

Uff da stakkar gutt og stakkar dere foreldre. Godt å høre at han er bedre nå. Men tenk litt på å få litt avlastning så du ikke sliter deg helt ut. Kanskje besteforeldre eller tante/onkel kan ta over litt i de periodene hvor gutten er frisk.

Yvonne Jensen

09.11.2015 kl.21:31

Siv Svanem: Har "heldigvis" avlastning til helga, om du kan si det når situasjon er som den er rundt oss. Så da skal jeg ta igjen litt tapt søvn og noen timer foran tv uten å røre meg så vi får samlet litt ny energi :-)

Skriv en ny kommentar

hits