“Æ e full av blod mamma,pappa”.

Mammaradaren slo inn så fort at jeg nesten ble satt ut av spill i natt, da minstemanns stemme nådde ørene mine i det mørke soverommet. Jeg kavet for å komme meg løs av teppet og fomlet etter lysbryteren. Jeg myste med øynene ut i mørke og kjente at jeg toppen hadde sovet noen få timer. Og jeg tenkte gjennom utallige skumle og hårreisende scenarier som kunne være årsaken til setningen jeg nettopp hørte. Jeg bestemte meg for å ikke få panikk eller grine uansett hva det måtte være. Om jeg ikke akkurat hadde blitt revet ut av søvn ville jeg oppfattet at min kjære sønn bare var litt småredd i stemmen og ikke var panisk, noe som ville vært en indikasjon på at dette ikke var dødsalvorlig. Men som den overbeskyttende hønemoren jeg er var jeg hellig overbevist om at de skumle lekene på rommet hadde angrepet han og at kosedyrene ikke hadde klart å holde forsvaret oppe, eller at han hadde stått opp får å lage seg mat og skjært seg på kniven. Eller noe sånt, mulig jeg ikke var helt våken da tankene raste gjennom hode.

Når jeg omsider traff lysbryteren på veggen med et brak og nesten slo den i stykker var det om å gjøre å få øynene til å se, til tross for at de var tørre som sandpapir. At det svake lyset fra lampen kjentes ut som en lyskaster hjalp heller ikke på der jeg blinket febrilsk og prøvde å manøvrere meg ut av den alt for myke sengen. Jeg er helt klart ikke like spretten som for ti år siden, og med en mann som ligger i veien er det ikke så lett. Han forøvrig sov fortsatt, og jeg skal innrømme at jeg tenkte “faens mannfolk, det kan jo stå om livet å der ligger han å snorker og leer ikke på et øyelokk…”.

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Takk og pris for at jeg ikke hadde brillene på med det samme jeg klarte å myse ut i rommet, for synet som kom imot meg var bokstavelig talt fult av blod. Jeg kastet meg rundt så jeg fikk tak i brillene mens jeg fordøyet signalene de svekkede øynene mine sendte hjernen. Og nå hadde jeg vist glemt at jeg har stivnet til de siste årene, så jeg spratt ut av sengen og var på gulvet på sekundet. 

Den lille pjokken som sto der var dekket av blod fra topp til tå, og jeg hadde mest lyst å griner når jeg så det redde lille ansiktet. Tårene veltet i øynene og jeg sa med grøtete stemme “stakkars lille skatten min”, og var på nippe til å sipe høylytt. Ganske fort klarte jeg å lokalisere hvor blodet kom fra, og husket at vi hadde jo en runde med neseblod også på kvelden. Lettelsen var til å ta og føle på, og jeg løftet opp den lille tassen og fikk han inn på badet. Jeg fant frem vaskeklut og nye klær, og tørket etter beste evne der jeg sto og svaiet av søvnmangel mens jeg sa trøstende ord. 

Så skulle sengen sjekkes, og med tanke på hvordan den lille pjokken så ut hadde jeg vage anelser om hva som ville møte meg. Jeg så for meg blodige kosedyr, blod på både tak og vegger og en seng som var forvandlet til noe skummelt som ville gi meg mareritt resten av livet. Jeg bestemte meg for å se bare med det ene øyet når vi kom inn på rommet, for dette ville være mer enn hva denne følsomme mammaen ville takle å se når hun er overtrøtt og allerede på gråten. 

Og synet som møtte meg fikk meg nesten til å gråte, igjen. Men heldigvis av glede denne gangen, for det eneste som var gjennomtrukket var teppe. Den lille tassen hadde som normalt vært urolig, så når kranen i nesen åpnet seg hadde han ligget oppå teppet. Så slo instinktene inn, og jeg bykset meg inn på rommet og rev teppet ut av sengen. Se for deg det synet der jeg panisk river av teppet iført en gammel utvasket truse gått ut på dato og pupper flyvende alle veier. De får den effekten når de ikke er sperret inne i en bh. Ikke snakk om at jeg skulle kaste bort dyrebare minutter på å filosofere over livet om jeg kunne redde meg selv fra å skifte laken i tillegg til å vaske blodig tøy!

Når den minste endelig var lagt i seng med kyss på pannen og storebrorens teppe pakket godt rundt seg, inspiserte jeg mengden blod, og kom frem til at minstemann ikke ville trenge en blodoverføring så lenge nesen holdt seg tett resten av natten.  Jeg ba en instendig bønn om at det ikke ville bli flere slike runder med det første, og ryddet forsiktig unna de bamsene som ikke tåler en runde i vaskemaskinen. Så gikk jeg inn på badet og startet jobben med å få det blodige trekket separert fra teppet, og innså at blod størkner rimelig fort. Jeg vurderte frem og tilbake hva jeg kunne ofre, siden ikke alt får plass i maskin på en gang. Jeg er fremdeles usikker på hvordan valg jeg tok, og mistenker at det ikke var rasjonelt i det hele tatt. Så mye kan man ikke kreve midt på natten. 

Hverken minstemann eller blodtrykket mitt har godt av dette, så jeg håper inderlig at vi ikke får en ny runde til natten. Da blir jeg garantert å grine mine modige tårer, for jeg er ikke så sterk at jeg takler to netter med alle følelsene i følelsesregisteret trykket inn en liten time.

Og på en annen side frykter jeg at en naken mamma to dager på rad med hengepupper, slapp bestemortruse, bilringer under øynene, en snufsen nese og blodflekker på armene vil gi minstemann traumer for resten av livet.

Facebooksiden min finner du her.