Morgenstund med stygge ord i munn.

At jeg ikke er noe solskinn på morgenen kan vel alle rundt meg signere på, men nå har jeg altså fått en sønn som har arvet morens gener på det området. Han er om mulig enda mer grinete enn sin mor, og det sier seg vel selv at dette er en svært uheldig kombinasjon. 

Vanligvis går det sånn passe greit for min del den første  halvtimen etter at alarmen ringer om morgenen, så lenge ingen snakker til meg før jeg har vært på do. (Les: den første halvtimen etter at min bedre halvdel har vekket meg fem gang…) Men det hender altså at noen er så uheldige å rette spørsmål mot det skulende trollet som sjangler ut av sengen, og da får de enten et snøft til svar eller noen ikke fullt så velvalgte ord, alt ettersom hva som formidles til meg. 

Men i dag ble jeg altså vekket av min sønn, som er like morgengretten som meg. Dette er særdeles uheldig, og normalt sett ytres det bare noen ord som “morn” eller “kle på dæ!”. Han kommer springende inn på rommet, og glefser ut “Mamma, æ HATE denna boksa!”. Jeg bruker noen sekunder på å våkne, og kjenner at denne dagen helt klart starter med feilfoten. Jeg glefser et eller annet om at han må ha den på, og at han skal pelle seg ut av rommet. -10 minuspoeng til meg som mor, ikke mye snakk om tålmodighet her nei. Han skuler fortsatt på meg med et blikk som kan drepe, og nesten roper ut “For guds skyld, kan du ikke vaske klean mine?! Faen heller!”. -10 poeng for dårlig planlegging av klesvasken, tydeligvis. Ja og -10 for dårlig oppdragelse. Jeg glefset tilbake at “Du får værsegod vaske klean dine sjøl om du ikke e fornøyd!”, og trampet forbi trollungen min og inn på badet. 

Jada, kanskje jeg må følge opp klesvasken litt mer nøye, slik at jeg unngår slike oppvåkninger. Eventuelt huske til neste gang dette svaret: “Kjære deg, ta en annen bukse da!”, for når jeg sjekket klesskapet i ettertid viste det seg at det var et par bukser til der. Så det er nesten så jeg mistenker at arvingen med vilje har funnet den buksen han liker minst, bare for å få en gylden mulighet til å krangle litt i morgentimene. Og når sant skal sies, så var det alltid en fryd da jeg i mine yngre dager fikk muligheten å kjefte alt jeg klarte på Nugatti kniven som hadde griset til skjærefjølen før jeg ankom kjøkkenet. Så beklager mamma for mine utbrudd, men lillesøster griset noe aldeles fryktelig og var i alt for godt humør når hun sto opp. 

Om noen skulle være i tvil, så er dette altså et bilde av meg selv. Og jeg har spurt pent om å få dele det, og jeg tviler på at jeg blir flau av det når jeg blir gammel! I grunnen er jeg veldig glad i det bildet, og må takke min far for fotograferingen av alle dagligdagse øyeblikk fra barndommen min! Også de der jeg var urimelig sint, fant på sprell og i grunnen oppførte meg som en helt normal unge! 

Ps. Den kritiske fasen om morgenen varer bare de 30 første minuttene etter at alarmen tvinger meg opp, etter det er tålmodigheten funnet frem og jeg klarer å holde meg til grynting og mumling når noe går meg imot. 

Facebooksiden min finner du her! 

6 kommentarer

Siste innlegg