Beklager, men jeg har ingen planer om å nekte mine barn en far.

Beklager, men jeg har ingen planer om å nekte mine barn en far. 

For minstemann sin del er det jo ikke noe problem, for pappaen hans er min bedre halvdel og samboer. Men for eldstemann blir det litt andelenes, for jeg og min eks passet ikke sammen. Men det betyr ikke at jeg ignorerer han og bruker alle mine krefter på å sabotere samvær. Så egoistisk er jeg ikke, og kommer jeg heller ikke til å være. Så lenge eldstemann er et barn, er eksen min hjertelig velkommen hjem til oss. Og dette er både jeg og min bedre halvdel enige om. Og faktisk, tror jeg han vil være en del av vårt liv også etter at guttungen er blitt myndig. 

Så hvorfor i alle dager er det forventninger om at jeg skal oppføre meg som et realt troll som gjør at i min makt for å nekte mitt barn en far? Hva er greia med at folk himler med øynene når eksen er innom oss på julaften, eller når vi ferier eldstemanns bursdag sammen? Skal jeg liksom nekte dette, og såret mitt barn? 

Når jeg valgte å bli mor, så valgte jeg også at barnet skulle ha en far. Og så lenge denne faren er skikket som forelder har jeg ingen rett til å nekte han å være sammen med barnet sitt. Jeg valgte ansvaret med å sette et barn til verden, og da har jeg også ansvar for at han skal få det han trenger. Og det er både en mor og en far. 

Nå kan jeg sikkert skrive mye om de udugelige menneskene som ikke vil ha noe med barna sine og gjøre, men i de fleste tilfeller er begge parter oppegående og ønsker det beste for barnet sitt. Og det er i de tilfellene enkelte foreldre bør gå inn i seg selv, og faktisk lukke opp øynene for hva de gjør med barna sine. 

Jeg skal på ingen måte påstå at alt er rosenrødt her i gården, men vi har alle et felles mål og det er det beste for barnet. 

Så hvorfor er det så mange som reagerer på at jeg velger å samarbeide og legge opp til at barnet mitt skal ha det så godt som mulig? Hvorfor forventer vi at mødre skal oppføre seg som noen egoistiske udyr som kun tenker på sitt eget beste uten å ofre barnet sitt en tanke? Er det virkelig så unormalt å svelge noen kameler og bite tennene sammen når man møter på vanskeligheter, istedenfor å se etter løsninger. 

Hvorfor skulle jeg nekte mitt barn å dra i bursdag med pappaen, fordi han har “mammatid”? Jeg eier ikke tiden hans, og bør være så voksen at jeg kan se at også fars side er like viktig som min. Skulle jeg liksom stille meg på bakbena om far vil ta guttungen med på kino, når han er hos meg? Det blir for dumt, for den eneste som ville lide er barnet. Ikke meg, og ikke faren.  

Da jeg gikk inn i et nytt forhold, var det med viten om at barnet mitt alltid vil stå øverst på prioriteringslisten, akkurat der hvor også mindre søsken få plass. Og om ikke min bedre halvdel hadde godtatt dette, så ville vi heller ikke hatt en fremtid sammen. Han var klar over at jeg vil ha et forholdt til eksen, men også at jeg er helt ferdig med han som partner. Han vet at vi noen ganger vil ha daglig kontakt og han synes det er greit. For også han ønsker det beste for barna. 

Jeg blir så uendelig lei hver gang jeg blir møtt med overraskelse og store øyne når jeg forteller at eksen er en del av vårt liv, at han har vært innom når jeg var borte og bare min samboer var her, og når eksen har tatt både eldstemann og minstemann med på tur. For tenk det, slik kan det faktisk gjøres.

For min egen del skulle jeg selvfølgelig hatt eldstemann hjemme hele tiden, men det ville utelukket være for å tilfredsstille mitt eget ego. For om jeg hadde nektet samvær og brukt hver eneste mulighet til å rakke ned på eksen foran sønnen hans, hadde jeg såret barnet mitt. Og det eneste jeg ville oppnådd var å skyve han fra meg. 

Det er ikke mor som eier barnet, så vær så snill og ikke bli overrasket når du ser at vi samarbeider. For det burde virkelig være en selvfølge at både mor og far er like viktige. 

Facebooksiden min finner du her. 

67 kommentarer
    1. Et VELDIG sårende innlegg. Her sitter jeg og gjør alt i min makt for st mitt barn sksl få kontakt med sin far (vi var sammen i flere år, han slo opp pga graviditeten. Og nekter kontakt) og så blir jeg kalt “egoistisk udyr”? Hyggelig med slike innlegg når man virkelig står på og prøver det beste for sitt barn 🙁 For i dette tilfellet er det nok ikke jeg som er egoistisk, men han!

    2. Anonym: La meg sitere fra innlegget: “Nå kan jeg sikkert skrive mye om de udugelige menneskene som ikke vil ha noe med barna sine og gjøre, men i de fleste tilfeller er begge parter oppegående og ønsker det beste for barnet sitt. Og det er i de tilfellene enkelte foreldre bør gå inn i seg selv, og faktisk lukke opp øynene for hva de gjør med barna sine.” Så lenge du ikke nekter far noe, ser jeg ikke helt hvordan du kan bli såret. I ditt tilfelle vil jeg si at han er egoisten. Jeg snakker om de fleste tilfeller, og der er begge foreldrene inne i bildet hvor den ene gjør alt for å sabotere samvær.

    3. Et supert innlegg Yvonne! Mange som burde tenke litt før dæm ønske å holde barna borte fra den ene eller den andre av foreldren, for e d egentlig den andre part d går mest ut over? Sjøl sitt æ i samme situasjon som anonym, men der e kommunikasjonen oppe å går å vi famle oss litt fram etterkvært som vi lære oss å gå på nytt. Får også mange hæva øyenbryn fordi æ ønske at far ska ha nåkka me sønn sin å gjøre, selv om han ikke viste kordan han sku takle dettan i starten. Vi kan mildt si at han blei den store ulven som ikke ville vite av oss. Så folk e jo nestn forskrekka over at æ ik bær nag tel han. Men koffer skal æ d? Hjelpe d VÅR sønn? Får VÅRT barn d mye bedre av at æ ska hate farn for at valg han meinte va riktig da? Vi e ik heilt der idealan meine vi ska være. Men hei, koffer ska vi føye oss etter ka andre synes? E d ikk VI som ska samarbeide å skape d beste for VÅRES unge, sammen? Den dagen far kommer å sir han vil treffe guttungen, da ska vi ta imot han me åpne arma. Vi vil aldri skyve han bort pga et tungt valg som va rett den gang, men kansje ikke føles rett lengre 🙂 For VÅR sønns beste. D e hannes valg, og rett, som VÅRES sønn!

    4. Jeg vil si meg enig i at det å sabotere for sitt barn ( for det er det man gjør ) ved å nekte en OPPEGÅENDE far samvær med sitt barn er forferdelig. Men sånne innlegg som dette har det vært flere av i det siste. Og når mødre som meg, har en eks som absolutt ikke er skikket til å ha barn. Har psykiske lidelser og videre. Så går det faktisk litt innpå meg. For jeg nekter faktisk min eks å ha sin sønn og være sammens med han. Mange kan si, det finnes vel andre måter å gjøre det på. Men nå vet heller ikke de hva han er stand til å gjøre. Når man i tillegg får advarsler av helsepersonell som vet, så beskytter man sin sønn fra alt det vonde. Alt som kan såre han, og alt som kan skade. Det er også en av jobbene til mor. Når far ikke vet det å være far, men tror det selv. Jeg har flere barn, og hadde det blitt slutt imellom min nåværende mann og meg, så hadde jeg aldri nektet han samvær med barna. Han er en pappa, og det uansett om forholdet imellom meg og han ikke hadde vært noe bra. Det er barna som blir hardest straffet da.

    5. Som lærer har jeg gjennom mange år sett mye når der gjelder barn i forhold hvor foreldre ikke lever sammen. Heldigvis ser det ut til at flere og flere forstår å sette barna i fokus, og samarbeider på denne måten.

    6. Kjenner meg igjen i det du skriver. Min datter har delt bosted, altså halvparten til far og halvparten til mor. Jeg kunne enkelt ha stilt meg på bakbeina under omsorgfordelingen og krevd hovedomsorgen, da far har en litt brokete fortid. Men jeg vokste opp uten en far tilstedet(han var en idiot riktignok, ikke min mors feil), og jeg unner min datter å ha en far. Det er så inderlig godt å se hennes kjærlighet til faren og å se at den blir gjengjelt. Han har og fått innmari mye hjelp av sin mor, så hun blir nesten som en ekstra mamma til min datter. Men heldigvis, istedenfor å være sjalu på det, så er jeg på gråten glad over at min datter får all den kjærligheten jeg manglet som barn. Alt som skulle til, var å bite tennene sammen og stålsette seg på å stole på at dette klarer de like godt som meg. Det største problemet er når folk hører jeg har henne bare halve tiden så har jeg fått kommentarer som “gidder du ikke ha henne hele tiden?”,”hadde far veldig gode advokater?”, “taper du ikke mye penger på det?” og antydninger til at jeg må være en dårlig mor som ikke får ha henne hele tiden osv. Vel det er et valg til beste for min datter, ikke av latskap, eller mangel på kjærlighet eller at jeg ikke er en god nok mor. Og faktisk, etter fire års godt samarbeid med barnefar så er vi blitt skikkelig gode venner. Det er belønningen for å holde ut en turbulent bruddtid og såre følelser. Og vil si det er ingen stolthet i å absolutt kreve full omsorgsrett for sitt barn, ikke når barnefar er en helt okei far. Faktisk bør de som ikke tillater barnefar å få lik tilgang til barnet skamme seg! Men da tenker jeg selvfølgelig ikke på de sitasjonene der barnefar er feks en alkoholisert narsissistisk psykoopat(sånn som min far), eller er uskikket av andre årsaker.

    7. Det burde vært flere der ute som deg! Dette temaet er så viktig, barna våre trenge begge foreldrene sine! Hvorfor skal vi damer på død og liv tro at vi er bedre omsorgspersoner enn menn. Ja det er mange drittsekker der ute både menn OG KVINNER. Ikke glem det! Ufattelig mange menn sliter med dette og ofte pga noe så idiotisk som penger. Hvor er stoltheten til kvinner nå til dags? Jeg hadde aldri nektet barna mine samvær med sin pappa pga at jeg ikke kunne holde styr på min egen økonomi.
      Og før dere som helt tydeligvis har en annen mening korsfester meg her så er jeg klar over at hver sak er unik og alt det. Ingen mødre eller fedre som er stygge med barna bør ha barna hos seg,men vi snakker ikke om dem for vet du hva? De er faktisk ikke det store flertallet.
      PS: Ja jeg er skilt og ja jeg har barn som jeg deler 50 % med deres far. De er 3 uker hos hver av oss, får mye ro og slipper koffert og for mye flytting frem og tilbake. Ellers har ikke jeg og pappaen noe forhold til hverandre utover barna, men samarbeider om dem. Det kan også funke slik. En trenger ikke feire jul sammen, men får en det til er jo det selvsagt det beste 🙂

    8. Hva med om faren har bipolar og sliter med rus? Kjørt med ungen ruset?
      Hva da? Er jeg da egoistisk om jeg nekter samvær?

    9. Ak: vet ikke med deg…. Du ser på en bipolar pappa som sliter med rus som oppegående? Enten er det tilfellet ellers glemte du kanskje å lese hva som står skrevet..?

    10. *Applaus*
      En tankevekker for mange dette 😀
      Tenk om flere kunne tenke slik! Hold barnet i fokus der det lar seg gjøre.
      Og folk reagerer på så mangt! Jeg får store øyne fra folk fordi jeg har et godt forhold til min brors eks-kone. Jeg har aldri vært en del av ekteskapet deres og trenger heller ikke være en del av bruddet 😉 Heldigvis smitter holdningene mine på dette over på andre familiemedlemmer 🙂 For meg spiller det da ingen rolle hvem som har barnet og trenger pass eller avlastning! Tantungen min som er mitt fokus.

    11. AK: Nei, kan ikke tenke meg at noen helt seriøst mener at du er egoistisk om du nekter samvær med en person som du beskriver. Men hvorfor har du valgt å få barn med en som er bipolar og rusmisbruker?

    12. Her snakker hun ikke om fedre som ikke er skikket til å ha barn, men de fedre som faktisk er det. Og der mor nekter far samvær fordi mor mener hun har større krav på barnet eller nekter far samvær for å straffe far. Kjenner jeg blir irritert på dere som blir såret/fornærmet fordi hun setter lys på et så viktig tema. Hun snakker som sagt om de fedre som er oppegående og er skikket til å ha samvær. Ikke om de fedrene som mor er nødt å nekte samvær med grunnet at de er uskikket til å ha samvær med barna av ulik årsak!!

    13. Skulle gjort mye for å hatt en situasjon som din ! Jeg har en gutt på 5 år der far gjør alt for å slippe å være med sønnen sin. Når det først er så “gærent” at ikke jeg og esken er sammen så skulle jeg i det minste ønske vi kunne hatt et forhold som du har med faren til eldstemann! I min situasjon får jeg motsatte reaksjoner, da eksen har vært ubrukelig og oversett sønnen sin, har jeg prøvd å få til samvær som fungerer så guttungen her skal få tid med faren. Om det så bare hadde vært for et par timer. Når jeg stadig lar eksen “komme tilbake” å ha samvær når det passer han, så får jeg ofte høre at jeg burde gjøre alt for å holde han unna. Selv om ikke eksen stiller opp når han skal så skal ikke jeg være sur å la det gå utover sønnen vi har sammen. Uansett hva folk sier så er det mitt valg, på vegne av guttungen.
      Synd det er så utrolig mange som blander seg i andres saker. Ting di i bunn og grunn ikke har noe med. Syns du har skrevet et godt innlegg å misunner deg som har en eks som stiller opp! Blås i hva andre mener. Dere vet selv hva som fungerer for dere. Å at eksen kommer på besøk hos deg og din nye samboer uten problemer, beviser bare hvor voksne dere er! Stå på!! 🙂

    14. du er ei flott mamma ,alle barn trenger både mamman og pappaen sin så fortsett sånn barna din er det viktigste,ønsker deg og dine en flott fremtid

    15. du er ei flott mamma ,alle barn trenger både mamman og pappaen sin så fortsatt.Men II noen tilfeller gir en av foreldrene opp fordi det er helt umulig!og det blir sånn til du velger selv etter 16 år!

    16. Veldig som folk misforstår her!
      JEg er veldig enig. Bra innlegg!
      Jeg prøver å samarbeide med mitt eldste barns far så godt det lar seg gjøre, men pga avstand så har jeg hovedomsorgen, barnet er omtrent alle skoleferier hos faren sin. SÅ tror vi har løst det ganske bra 🙂 var på ferie engang sammen til og med vi 3 etter det hadde vært slutt i 3år :p Så det går ann å ha et vennskapeligforhold når man har et barn sammen, selvom man ikke bor sammen lenger. Men ja, jeg har svelget mange, gigantiske kameler.. og det kommer nok flere etterhvert 😉
      vet ikke om så mange egoistiske mammer som nekter oppegående fedre å ha kontakt med barna sine, heldigvis.. men har hørt om mange og det er dessverre barna det går utover!

    17. Leser ofte om egoistisk mor.. bla. bla. bla. . Tror at fleste mødre og fedre kan, og vil samarbeide. Og de som ikke samarbeider trenger ekspert -hjelp. Jeg for min del, har ikke fått til et samarbeid med faren uansett hvordan jeg ønsket det. Ikke vet jeg hvor det sviktet, hvordan skulle jeg gjort det bedre? Hver en familie har sitt, noen foreldre er likegyldig, voldelige, kranglefanter og i verstefall pedoer i virkeligheten, uten mors oppdiktelse. Med dette vil jeg bare minne på at vær forsiktige å stemple ho mor som den egoistiske heksa, for du vet ikke hva hun og barna går igjennom. Så slike blogger/ innlegg som du kommer med her kan virke veldig krenkende og nedverdigende mot foreldre som lider av et eller annet!

    18. Har man en far. som vil og kan ha kontakt så er vel det det beste for alle parter.Der ikke far ønsker kontakt er vel det best for alle parter. Barnet i første rekke. Det er ingen god løsning å tvinge de til noen av delene i forhold til barnet.Og det er barnets beste vi vil vi mødre

    19. Det du forteller om ditt vellykkede liv med x og samboer virker bra for de som også er vellykket, og en trøst og næring for den forelderen som er nektet samvær. Men ikke for den “ego mammaen” som med nebb og klør, imot sin vilje har nektet pappaen barnet sitt. Det er veldig trist at ingen snakker om hvordan det kan føles og måtte nekte faren samvær, og følelsen av å ikke kunne samarbeide med den andre. Tror det er et fåtall som nekter å samarbeide om barnets beste om den andre var helt normal og fungerte som en far skal fungere.

    20. “Og når mødre som meg, har en eks som absolutt ikke er skikket til å ha barn. Har psykiske lidelser og videre. Så går det faktisk litt innpå meg. For jeg nekter faktisk min eks å ha sin sønn og være sammens med han. Mange kan si, det finnes vel andre måter å gjøre det på. Men nå vet heller ikke de hva han er stand til å gjøre.”
      Jeg hadde mye samvær med en far med schizofreni, som lette etter demoner med slegge i veggene og sov med aluminiumsfolie for å beskytte seg mot aliens.
      Ville aldri vært uten det samværet. Jeg fortalte aldri mor om episodene og det er jeg glad for – ellers ville jeg ikke hatt det gode forholdet til min far i dag.

    21. Jeg skjønner ikke helt poenget jeg. Jeg har det som deg – mye kontakt med eksen og hans nye familie, vi feirer jul og bursdager og 17. mai osv, men har aldri møtt noen som er skeptiske til det?? Har aldri blitt sett på som rar eller annerledes av den grunn. De som blir uglesett er vel som oftest de som ikke får det til eller? Det merkeligste med dette, er jo at du i det hele tatt blogger om det – for de fleste er dette den naturligste ting i verden…

    22. Er forsåvidt greit nok dette. Men hvorfor later det til at at de aller fleste kvinner har som utgangspunkt at barnet er mer sitt enn sin far? Skyldes det at det er kvinner som føder? Ellet hva er egentlig årsaken til denne logikken? Ved ett samlivsbrudd er det overhodet intet som tilsier at en mor har en automatisk forhåndsrett på barna og skal settes først til å avgjøre om de skal få se sin far eller ikke. Det finnes ingen forskning som konkluderer med at ett barn er mer tilknyttet til eller er mer tjent med å vokse opp med mer av mors omsorg en fars. Denne tankegangen er ene og alene basert på kvinners egen tilknytning til barnet som de selv føler som sterkere enn mannens nettopp fordi de har gått med barnet i magen i 9 mnd og født det inn i verden. Men det er ikke det samme som at barnet er mer knyttet til mor. Og langt mindre gjør dere automatisk mer skikket til å ta dere av barnet. Det finnes altfor mange saker der kvinner som er langt mindre skikket enn far til å bli tilkjent aleneomsorg for barn får det basert ene og alene på at de er mor. Det er galskap at en slik tankegang fremdeles legger hovedregelen for fordeling i barnefordelingssaker i 2015. En kvinne er ikke mer egnet eller har ett barn som et mer tilknyttet seg enn sin far fordi man har båret frem og født barnet. Og dere har langt mindre noe mer rett eller eierskap til barnet enn faren på grunn av dette. Det er helt individuelle forskjeller i hvert eneste tilfelle som det trengs grundig vurdering av begge parter. Noe annet er gammel utdatert tankegang om barns tilknytning til mor og en far og må kastes på den historiske skraphaugen snarest! Det er altfor mange fedre som ville vært ett langt bedre valg for sine barn enn mor men som stanger hodet i veggen fordi mor har forkjøpsretten og har satt seg på bakbeina. Det er skammelig og god gammeldags kvinneegoisme!

    23. (Jeg sier dette i en undrende tone altså,ikke dømmende) men hva slags mennesker er det du egentlig har rundt ddeg som reagerer slik som du beskriver på at en mor tilrettelegger for kontakt fra far? Det høres veldig merkelig og trist ut og jeg har (heldigvks) aldri vært borti sånne meninger.
      Jeg har jo også “hørt” mest om disse mødrene som ikke vil samarbeide, men merkelig nok har jeg aldri møtt en av dem 😉 og jeg kjenner et par stk vanskelige kvinner he he. Men de er ikke vanskelige mødre-akkurat de. Men det er skummelt å tro på alt man hører. Jeg er sikker på at man kan høre mye forskjellig om meg og deg også.. men så klart, det er bare menneskelig og helt normalt å ønske å fremheve seg selv ved å trekke frem det andre gjør galt. Men det finnes bedre måter 🙂
      Hvis jeg var deg ville jeg forsøkt så godt jeg kan (vet det ikke alltid er enkelt) å fokusere på meg og mitt og la andre tenke som de vil. Og også husket på at like lite som de andre vet dine grunner til ting så vet ikke du heller deres. Ikke engang om man tror det aldri så mye.
      Jeg tror man hører mye om disse vanskelige mødrene på tross av at det ikke gjelder de fleste! Jeg sammenligner det med de dårlige fedrene bi alltid hører om. Det gjelder heller ikke så mange!!;)

    24. Og bare en liten kommentar til du sistemann der, du virker litt oppgitt så synes du fortjener et svar:p
      Mye av det med at barnet påståelig er knyttet mer til mor en til far gjelder i BEGYNNELSEN. Selv om kvinner har ett kall det ‘overtak’ på menn fra biologiens side så betyr ikke det at menn er noe dårligere! Og det trenger ikke være enten mamma eller pappa, men begge så lenge det lar seg gjøre.
      Når kvinner går gravide så blir uansett hva noen måtte synes om det barnet veldig knyttet til mor. Det kjenner igjen stemmen hennes, tarmerlyder og hjertelyden. Derfor er det beroligende å ligge på magen/brystet hennes. En annen ting er lukten av mamma som raskt roer ned barnet. Bare en singlet eller en fille som mor har gått med en dag i bh’en sin vil hjelpe å roe ned babyen hvis nor ikke er der. Men det er faktisk forsket på at barnet utløser div avslapnings og kjærlighets -hormoner ved kroppskontakt fra mor. Også er det jo amming da så klart. Etter denne sterke tilknyttningen så krever det at fedre kommer på banen og er aktive i samspill med babyen. Slik kan de få et like bra/bedre forhold.
      Men ofte går par fra hverandre mens bar et er ungt og da har det jo ofte brukt mesteparten antigen med mor pga hennes permisjon og de andre tingene. Mor trenger oftest en del av den permisjonen på å komme seg etter fødselen også. Menn og kvinner er faktisk forskjellige! Sånn, en avsporing fra meg 😝

    25. Bravo!
      Ser jo flere kommenterer uten å ha lest skikkelig. Føler man seg såret eller misforstått på noen måte etter å ha lest ditt glimrende innlegg, bør man kanskje finlese en gang til.
      Hurra for alle som forstår viktigheten av at barnet skal og bør ha like god kontakt med begge foreldrene, der begge er gode foreldre for barnet!
      Der IKKE begge er gode for barnet, stiller jo saken seg i et helt annet lys, men det er jo ikke det dette innlegget ditt dreier seg om.

    26. Veldig bra skrevet. Håper rette mennesker leser, og ikke minst forstår hva du faktisk mener. Vi foreldre må være “runde i kantene”, og oppføre oss til det beste for barnet 🙂

    27. “Der ikke begge er gode for barnet, stiller jo saken seg i et helt annet lys.” Det fins sjeldne tilfeller der en av foreldrene faktisk er dårlig. Men langt oftere har nok mor eller en psykolog greid å lande på at far er en mindre egnet omsorgsperson. Hvem skal da hjelpe barnet slippe å miste kontakten med far? Her trenger far hjelp, på barnets vegne. Far gir trolig opp, for han møter et samfunn der ingen er særlig objektive. Inntrykket som fester seg i folk er det som teller. Visstnok er kvinner aller mest tilbøyelige til å låse seg fast i det de har bestemt seg om “hva slags fyr er han”. Far orker ikke kjempe for å vende inntrykket som har festet seg i folk. Det er noe dårlig med samfunnet vårt her, som trengs å ryddes opp i. Psykologer og andre i hjelpeapparatene er ikke altvitende orakler, og de sliter like mye som andre med å være objektive. Og de overser jo totalt at når DE er involvert er ikke far lenger den samme. Det er som å hoppe på ryggen til en fyr i dress slik at han deiser i bakken og sklir bortover sølen. Når han reiser seg igjen sier de “Se på han foreldren der, han ser jo ikke ut!”

    28. Flott innlegg og egentlig burde det vel være en selvfølge at det skal være slik.
      De som føler seg såret av dette må enten:
      * Ikke ha lest hva du skriver skikkelig
      * Være ute av stand til å se forbi sine egne problemer og forstå at alle andre faktisk ikke har det likedan som dem selv.
      Det finnes selvsagt egoistiske troll og personer som ikke er egnet til å ha barn på både kvinne og mannssiden men de aller fleste er faktisk oppegående mennesker.

    29. Hei.
      Takk for at du setter ord på det jeg ville ha sagt i mange år. Jeg bestemte meg for det sammr som deg og mine dører har alltid vært åpne for exen og familien hans. Vi er fortsatt gode venner. Hvis bare alle kunne vært like klare i toppen i brudd-tåka så hadde vi hatt et land fullt av fornøyde glade og oppegående barn. Pr nå er det alt for mange barn som går rundt og er lei seg forde foreldrene ikke greier å samarbeide. Stå på videre og fortsett akkurat slik du gjør. Om noe himler med øya til deg så himle tilbakr og si…herreminn, gjør ikke dere slik… tenk på barna..hahaha..funker hver gang. Hilsen mamma til nå 22 år gammel skilsmissebarn 😄

    30. Jeg har to voksne barn (26 og 21 år) å jeg å barnefaren er verden beste venner, selv om barna er voksne feirer vi bursdagen demmes ute ilag på restaurant. Vi er også så heldige å fått et barnebarn som betyr alt for oss. Min x er gift på nytt å har en herlig stesønn å ei skjønn lita datter. Jeg og min nye samboer er i bursdagen til demmes barn å vi har god kontakt med hannes snille kone. Mange reagerer på at vi har så god kontakt og blander seg i ting dem ikke har noe med. Blir faktisk lei meg når folk sier er det slutt så er det slutt, barna er voksne så koffer ha kontakt? Jo vi har god kontakt fordi vi engang i tida va veldig glade i hverandre og fortsatt er det men på ett annet plan. Ønsker min kjære x og beste venn alt godt i livet å kan takke han for to flotte fantastiske barn 😉 jeg er ei ung mommo og han ung bestefar å vi gjør alt for lille gullet våres. Har også fått hørt at vi er et godt eksempel på at vennskap kan vare etter ett brudd. Selfølgelig var det tøft de første mnd av bruddet men vi jobba oss gjennom det. Synes ho skreiv et flott innlegg å har dere ikke noe positivt å skrive la heller være å les engang til hva ho skriver. Hilsen stolt mamma og x

    31. Jeg er så enig så enig! Jeg og min eks-samboer kom nettopp hjem fra to uker i Syden sammen med vår felles sønn og hennes eldste fra tidligere. Den eneste forskjellen fra denne og tidligere turer var at jeg måtte ta til takke med sofaen. Men som mann må man jo ofre seg litt!:) Men turen var toppers og vår sønn koste seg veldig med mamma- og pappatid samtidig i to uker.
      For oss voksne var dette en helt naturlig løsning siden vi fortsatt er gode venner og har stort fokus på vår sønn. Vi har blant annet leid en liten leilighet som vi bytter på å bo i, slik at sønnen vår fortsatt kan ha et hjem der han bor hele tiden.

    32. Veldig bra innlegg! Skulle ønske jeg var i samme situasjon som deg.
      Da jeg fikk fra barnefar etter jeg innså hvordan han var. Har det vært så mye tunge stunder ang vårt felles barn. Rettsmøter, barnevern, advokater, psykologer osv.
      Han rapporterte meg inn til barnevernet som uskikket mor. Det endte med at barnevernet vendte all sin bekymring over til barnefar.
      Han kjørte full rettsak mot oss, og gikk for full omsorg. Han fikk avslag, da den sakkyndige (psykologen), heldigvis så det samme som meg.
      Min eks sliter med store nerveproblemer.
      Han tror også han kan kommunisere med gud, og Jesus.
      Han følger ikke med vårt felles barn, ser kun seg selv.
      Skulle ønske vi hadde det bra oss i mellom, så kunne vårt felles barn ha dratt på helgebsøk osv, men det er dessverre ikke mulig. Han klarer ikke det ansvaret som følger med. Han skulle bade vårt felles barn, og var mer opptatt av og følge med på telefonen sin. Noe som resulterte at barnet skle under vann. På dette tidspunktet var barnet knapt 1år. Når er det 4år, og sliter enda med vannskrekk..
      Kunne ramset opp mange episoder. Føler det blir for å konstantere at i denne situasjonen, er det beste for barnet og bo hos mor. Dessverre viser ingen fra fars side at de er interessert i kontakt med barnet. Noe jeg synes er kjempe trist. Hadde de tatt kontakt, hadde de fått være med barnet. Men jeg synes ikke at det er mor, som skal kontakte fars familie for og opprettholde kontakt med barn. Heldigvis har min nye samboer, og hans familie tatt imot meg og mitt barn med åpne armer, og behandler mitt eldste barn likt, med søskene.
      Men som skrevet tidligere, så skulle jeg virkelig ønske at vi hadde mulighet til og ha en lik situasjon som deg. Vokste selv opp uten kontakt med far, og vet hvor sårt dette er. Men det er ikke alltid der er en mulighet.
      Du bør være glad for at dere har muligheten til akkurat dette. Og gi blanke faen i hva andre sier.
      Klem

    33. Folk må lære seg å lese blogginnlegg skikkeleg før dei skal med sine vanvittige følsome tankar kommentere!
      Innlegget gjeld oppegåande foreldre som samarbeide om felles barn!!! Ikkje forhold der mor/far MÅ beskytte barnet sitt ved å holde han/ho vekke frå den andre forelderen!
      Trur det sitte mange bittre og sure foreldre der ute som berre klør i fingrane etter å lese slike innlegg og forsvare sine eigne dårlige hensikter overfor barna.
      Igjen…LES INNLEGGET FØR DU SKRIVE KOR SÅRANDE DET HO SKRIV ER!! Er absolutt ingenting i vegen med dette innlegget! Er heller av dei mest fornuftige innlegga eg har lest på ein blogg!

    34. Skulle ønske eksen min leste denne. Vi har for så vidt en grei dialog. Men bursdagsfeiring hos mor er alle invitert (inkl.min familie) utenom meg. Sårer,men jeg vil ikke være vanskelig på noen måte.
      Synes bare at dette ikke sender de riktige signalene til guttene mine. Litt lei på min familie som ikke ser mitt syn oppi dette.

    35. Min mor nekter meg å se lille broren min hun nekte pappa å se sin egen sønn! Jeg har venta i 7 månder til å se min bror! 4 år uten han er faen med ikke lett! For 7 månder siden så jeg han jeg ga han en klem og tok et bilde..❤️ Og nå vet jeg ikke hvor han er. Min mor er helt forferdelig og fortjener ikke navnet mamma engang! Jeg er sur lei meg og frustrert! Livet mitt er ødelagt pga ho!

    36. flott innlegg!!
      jeg er en far som har opplevd det du skriver om.
      Med mor som nekter samvær når hun synes det passet seg.
      etter 7 år og 4 måneder tok jeg henne i retten og fikk ungene dagen etter.
      Dommeren var ikke blid, og i følge barneloven har ingen foreldre lov til og nekte / hindre samvær.
      Dessverre hjelper ikke familiekontorer og barnevern i slike saker og man må ta det i retten noe som er dyrt og krevende.
      men dommere og rettsapparet nærmer seg 50-50 deling og er mer likeverdige enn mange skulle tro.
      bare synd at det må en dom til for og få løst ting.
      Yvonne, flot blogg innlegg, og all ære til deg som setter barnet først!!!
      Jeg vet at det er flere kvinner som deg, men de som er full i faenskap finnes og utnytter systemet til det fulle for sin egen del!
      de rett og slett driter i ungene sine!!
      gode mødre er de alldeles ikke!!
      men egoistiske, lovbrytere.

    37. 7 av 10 fedre ønsker mer samvær med barna, men får det ikke fordi mor saboterer. I tillegg vinner kvinner i 9 av 10 tilfeller omsorgen for barna, og i saker der retten ser på mor og far som jevnbyrdet omsorgspersoner vinner mor i 70% av tilfellene. For å toppe det hele belønnes kvinner som saboterer forholdet mellom far og unger med mer barnebidrag fra far og mer støtte fra staten.
      Hele lovverket må endres skal vi få likestilling på dette området.

    38. Takk! Takk for at du skriver dette, takk for at du gjør dette for ditt barn, og din familie! 🙂
      Takk, fra skilsmissebarnet som rett som det var, fikk sin tid med far sabotert.

    39. Fint skrevet.Lurer på hvor mange ekser som har fått diagonosen psykopat, uten noen ekspert utredning. Viktig at sånne “kamper/stygge brudd” blir fulgt opp av hjelpeapparatet.Ofte så koker det over, noen setter seg i offerrollen og barna blir brukt som buffer. Har sett mye stygg oppførsel fra begge sider.Det er bare vondt og se.Nei, vi kan være så såret eller føle oss så forsmådde vi bare vil. Men ødelegg ikke barnet i samme slengen.

    40. Heia:) Har fulgt Blåggen din ei Go stund nå,og jeg synes du
      Skriver veldig bra.Det du skriver er jo slik Livet me gubbe,unger,hus,jobb er.
      De der Rosa-blåggerne som bare skriver om pærfækte barn,rosa prinsesserom og mærkeklær.Det er en stor vits,for vi alle vet att det ik er sånn.Det du skriver om din x-mann er akkurat som jeg og Faren til den største Gutten har det.Vi et Goe Venner som vil Gutten vår det beste.Den nye mannen min synes det er helt greit,og de har en go tone seg imellom.Dette gjør att vi har det godt alle sammen,og Ongene vil ik få oppleve krangling og tull og tøys!,
      Stå på Du,synes du gjør en kjæmpejobb me Ongene dine og så har du en jævlig bra humor.Har flira masse av dine ironiske innlegg,fortsett me Det

    41. Vil bare 100% foreldrerett ikke nødvendigvis betyr man nekter den andre samvær med barnet. Hos oss har vi et utmerket samarbeid selv om jeg som far sitter med foreldreretten. Vi valgte 100% fordi vi kom fram til at dette er det beste for barnet. Og datteren min bor da hos meg da dette var mest gunstig med tanke på jobb, barnehage osv. Handler ikke om at mor er uskikket eller en dårlig mor, er heller motsatt. Om datteren min vil være hos mor noen dager kunne det ikke falle meg inn å nekte dette, Mor er også ofte innom på middag osv , og selv om barnet vært bor et sted så har hun samvær med begge to. Om hun seinere vil flytte til Mor er heller ikke dette noe jeg kommer til å sette ned foten for. Uansett åssen ordning man har så handler alt om samarbeid, man har valgt å få et barn sammen og da for man også ta ansvaret å sørge for en best mulig oppvekst og ikke krangle over småting. Et barn trenger begge foreldre i livet, og da er vår oppgave å sørge for dette, og samarbeide best mulig for barnets beste.

    42. Takk for fint innlegg! Mange barn hadde blitt veldig glad om deres skilte foreldre hadde hatt samme holdning, og unngått maktkampen.

    43. Samme opplevde jeg. Min datter er nå myndig, men hele hennes oppvekst satt jeg med 100% foreldreansvar. Men det til tross reiste jeg med fly til han og hans familie fire ganger i året, frem til hun ble gammel nok til å reise alene. Vi to er langt fra venner, men selv om han er en håpløs samlivspartner for meg, er han en flott pappa. Min datter har rett til å kjenne sin familie på begge sider. Flere har lurt på om jeg ikke var ferdig med han og at det var årsaken til at jeg var så “snill”. Men jeg valgte tidlig å gå videre personlig. Vi passet ikke sammen. Så enkelt var det. Etter at jeg fant meg ny mann som jeg senere giftet meg med og fikk barn med har DET ryktet avtatt heldigvis. Kjempebra at flere kan la barna gå forran egen egoisme. 🙂

    44. Applaus for dette innlegget!
      Måtte flere begynne å tenke som deg! Og måtte færre bruke sine egne vurderinger alene for å dømme om fedre er “skikket” som fedre eller ikke. Ser noen gjør det også her i kommentarfeltet, og jeg har ikke noe grunnlag for å vite om de snakker sant eller ikke, men jeg har sett utallige eksempler på nettopp dette, “men han er jo en voldelig og psykotisk drittsekk”, uten at omtalte faktisk er det. OM det hadde vært så mange psykopatiske menn som det kan se ut til når man leser kommentarer fra mødre i Norge så hadde landet gått på ræva for lenge siden…
      Jeg er forøvrig selv offer for denne taktikken. Jeg har knapt sett barna mine på over seks år fordi mor har stemplet meg som uskikket som far. At jeg har TO rapporter fra sakkyndige (innhentet i forbindelse med rettsak) som sier at jeg tvert imot er like godt eller bedre skikket som forelder enn henne selv betyr ingenting for verken henne eller systemet rundt. Vi har vært flere runder i retten og jeg har “vunnet” samvær hver eneste gang, men hun fortsetter å nekte og ingenting skjer.
      På disse seks årene har min eneste kontakt med barna vært korte møter på skolen, siste gang like før sommerferien i år. Barna er fortsatt tydelig glad i meg, men også veldig tydelig manipulerte av mor, noe også rektor på skolen (han var sammen med oss hele tiden mens jeg var der) var enig i…
      Så tall for ikke så lenge siden som viste at det sannsynligvis er over 10000 barn i Norge som ALDRI ser en av foreldrene sine kun fordi den forelderen de bor hos nekter (de aller fleste av disse barna bor hos mor). At så veldig mange av disse fedrene er fullstendig på “luggeføre” har jeg svært vanskelig for å tro…

    45. Helt enig. Samarbeid,alltid. Mange -mødre og fedre som ikke gjør det! Du skriver ikke noe om hvilken ordning dere har. 50/50, annenhver helg, en dag pr uke? Jeg mener personlig at 50750 ikke alltid er bra for barnet. Hvem av foreldrene barnet da skal bo mest hos er jo også variabel. Har selv delt foreldreansvar, men vurderer å gi dette opp. Vil si deg at du har gode verdier, og er enig, men mye info med litt dårlig informasjon. Forsto du den? Klem te deg og fedrene rundt deg som tydelig er god og flink!

    46. Godt skrevet innlegg. Så bra at noen kan få det til å fungere på den måten dere gjør. Det handler om å finne sin måte og å inngå kompromisser. Selv er jeg så heldig å være sammen med mine barns far fortsatt (og det har jeg ingen planer om å slutte med), men jeg synes det er utrolig trist at vi ved alle bursdagsfeiringen er nødt til å dele familien i to fordi min samboers foreldre ikke takler å være i samme rom. At de ikke engang kan ta seg sammen og være voksne for sine barnebarns skyld! Mine foreldre er også skilt, men de kommer fint overens og har ingen problemer med å snakke sammen i en oppriktig vennlig tone. Det er sånn det burde være…

    47. Flott innlegg! D e stygt å nekte samvær pga egne følelsa, sjalusi, hevngjerrighet etc. Man kan vær så skuffa eller såra at d e problematisk å samarbeide ordentlig, men la det ALDRI gå ut over ungan. Voksne e voksne , unga e unga! D finns ikkje en unge som ikkje førrtjene sine foreldre, hvis dæm førrtjene ungan sine!!!

    48. En kommentar til innlegget fra Anna, som skriver “Skulle ønske vi hadde det bra oss i mellom”. Dette er jo opplagt kjernen i saken. Dere ser jo tydeligvis på hverandre som uskikkede foreldre. Jeg kan jo ikke vite hva slags fyr dette er, men når jeg leser innlegget virker han ikke som et stakkarslig nervevrak akkurat. Hvis han føler det akkurat som du gjør “redd barnet fra denne uegnede foreldren” så har dere jo en kinkig situasjon. Som sagt, jeg vet jo ikke om fyren har mentale problemer, men basert på egen erfaring tror jeg han i forholdet dere hadde dere imellom havnet utenfor sin komfortsone som far. Og fra min egen situasjon så rister jeg bare på hodet over denne ideen med at det er helt greit at familien hans får se barnet, bare ikke han. Det virker som han har trigget et slags instinkt i deg. Hvilken episode var det som først gjorde deg sjokkert over hvor utrygg han er for barnet? Og deretter mistet du troen på at han er trygg. Det handler veldig mye om bildet man har av personen, som jeg forklarte i mitt forrige innlegg. Først ble du forelsket i ham, da hadde du et glansbilde. Så ble du litt for sjokkert over noe, og da endret bilde seg. Men i realiteten er han kanskje bare et vanlig menneske, akkurat som du er.

    49. Blir slått av ironien her jeg sitter og leser.
      Jeg har en sønn på 11 år, og jeg og faren hans gikk fra hverandre for 10 år siden men samværet har fungert fint i alle år. Far er nå gift og har en sønn og en bonusdatter . For noen uker siden var jeg, min samboer og hans to sønner i bursdag til min sønns bonus søster.
      Dette har vi gjort for hverandre i mange år. Vi går i hverandres bursdager, spiser middag sammen og har ett flott samarbeid som jeg er stolt av og sønnen vår har utrolig mange fordeler med denne ordningen.
      Min samboer derimot erfarte , i går faktisk, at hans eks kone tok med seg deres to sønner på 10 år (tvillinger) og flyttet 90 mil vekk. For å satse på kjæresten , som ga henne ett ultimatum, flytt hit eller så er det slutt.
      Det er en rekke andre faktorer i den saken som gjør dette langt verre enn det som kommer frem her.
      Vi må derfor i retten – for andre gang – for å kjempe for at han skal ha samvær med barna sine og hun er bare egoistisk. …
      Syntes bare dette innlegget var påfallende iøynefallende i den situasjonen vi befinner oss i. Skulle ønske flere tenkte som deg .
      At mødre stort sett har en fordel bare fordi de har båret frem barna i 9 mnd er ikke alltid en fordel for den forelderen som faktisk stiller opp…

    50. Takker for viktig innlegg&debatt!
      Dette er en av samfunnets viktigste saker=barna er fremtiden.
      Når foreldre ikke kan leve sammen er det så alvorlig for deres barn med full tillit&trygghet! Uten dette, blir det problem(er) for barna med å stole på sine voksne og det kan skape store negative ringvirkninger man ikke aner rekkevidden av.
      Foreldre som har fokus på barna og klarer gravlegge konflikter og egosimen- vil kunne samarbeide til det BESTE for barna.
      Og, det er 1 oppgave foreldre har. Det er den aller – aller viktigste rolle innen *karriære*!!! INGENTING er viktigere enn barnas oppvekst, – igjen; De er FREMTIDEN!
      For min del har jeg vært aleneforelder etter samlivsbrudd. Mitt høyeste mål ved bruddet var å ha god dialog og samarbeide med den andre foreldren. Det har gått utrolig godt. Barna, ble selvsagt preget av samlivsbruddet mellom mor og far, men de fikk være med på *familieråd* og har lært hvordan man skal håndtere problemer som oppstår. De er trygg på at mamma og pappa er venner og at steforeldrene er også venner så alle kan møtes til barnas bursdag, førjulsdag m.v
      Det er bare tragisk å høre om foreldres bitterhet og egoisme, som uvilkårlig skaper KUN vondt og gir konsekvenser i negativ utvikling hos barna.
      Barnehager og skole har store utfordringer med barn som sliter og med foreldre som går omveier for ikke møte hverandre pga FORTIDEN!
      Fysj! Er man gått hver sin vei- er det vel opp i dagen at man skal starte livet med fokus på å gjøre det best mulig for den ANDRE, som igjen gjør godt for barna.
      Bitterhet, hat, hevn = KUN egoisme og setter fort rot og vokser!
      Den slags frukt er det jammen nok av i verden nå!
      Hvor mange små barn og ungdom er det ikke som lever med angst og frykt, depresjon mv og som ønsker å dø….? Fryktelig tragisk!!!
      Joda, det er tilfeller, som sies i innlegg her- at det finnes foreldre som ikke er i stand til å ha omsorg for egne barn- det være seg rusproblemer o.a – men det er LIKE fullt foreldre! Vi har ordninger i slike tilfeller som kan gjøre det mulig for barn&foreldre å ha mulighet å være sammen tross *manglende evne til full omsorg*. Forresten, hvor mange foreldre ruser seg fordi de er fratatt omgang med sine barn…og hvor mange foreldre med samme problem har ikke klart å komme ut av rus pga egne barn…?
      Nei, la oss bruke hjertet i en barnesak og ikke la følelser styre!
      Hjertet elsker barna- ubetinget- og den kjærligheten tjener for å se med rette briller på den andre part.
      Lykke til alle barn som ikke bor sammen med mor og far!
      La oss håpe deres foreldre kan tenke på deres fremtid og gjøre ALT for at dere skal være trygge og kjenne håp for deres egen fremtid!

    51. viktig sak som blir tatt opp her. Her må man komme nærmere en likestilling i maktforholdet mellom mor og far. Det beste for barnet er jo at mor og far klarer å samarbeide og respektere hverandre og at ikke den ene parten skal bli overkjørt av den andre. Når det kommer til foreldre som ikke er istand til å være foreldre, gjelder begge kjønn, er det vanskelig å si hvem som kan nekte hvem samvær med felles barn. Hvis valget som blir tatt, samvær, ikke samvær, gir en bedre hverdag for barna/et. Er det alltid riktig valg. En god forelder vil jo til syvende og sist det beste for barna sine.

    52. Ingen grunn til å bry seg med de hevede øyelokk og overraskede fjes, du har kort og godt gjort enormt kloke valg. Nå funket dessverre ikke alt optimalt de tre årene mine eldste bodde hos sin far i ukedagene og var hos meg alle helger og ferier, men om fokuset holdes på barnas beste er det heller ikke umulig å svelge en kamel eller fem, bare det ikke er sånne som også tråkker på barna. Dere er et eksempel på “Det gode liv” når man må velge å skille lag av en eller annen grunn ( de er som oftest valide). Jeg beundrer dere alle. Klem fra en som nå også er bestemor og fortsatt kan snakke med eksen, selv om jeg forstår hvorfor jeg måtte ut.

    53. Veldig bra skrevet. Bare synd at dem som nekter far og se sitt barn selfølgelig mener at dem gjør det for barnets sin skyld. Dem bestemmer selv om far er skikket eller ei.
      Dersom alle hadde vært som deg så hadde det vært en fin verden, men det blir desverre aldri rettferdighet så lenge mor har veto rett på å nekte far samvær.

    54. Jeg er en far som har ønsket kontakt med min Sønn i mange år, og mora bruker systemet for alt det er verdt, og de gangene vi har avtalt at jeg skal ha han så har hun ikke svart telefonen og kommet med “sorry, jeg hørte ikke telefonen”, og “Oi var det i dag, ja nå er det for sent, han skal legge seg snart” osv osv, etter 20-30 forsøk så gir man på en måte opp, går ikke en dag uten at jeg savner han og tenker på han, og når jeg atter en gang ringer mor for å prøve å få kontakt og kanskje avtale noe, så får man høre at man aldri stiller opp og ikke holder avtaler, selv om det er hun som ikke holder avtaler.. Og en dag når jeg fikk brev fra Nav om at det var foretatt en ny vurdering av bidrag, så oppdager jeg til min store sorg og overraskelse, at mor har fått byttet etternavn på sønnen vår, fra mitt til hennes, det er helt forferdelig, det skjærer dypt i hjertet. Jeg har aldri ønsket å miste kontakt med min sønn, og mor har systematisk jobbet mot meg. Aner ikke hva man kan gjøre, synes det er forferdelig egoistisk :'(
      Godt å se at du ikke er en av di egoistiske som kun tenker på deg selv, det skulle vært flere av deg!

    55. Jeg har ingen erfaring med barn og exer siden jeg ikke har noen. Men jeg har vokst opp med å bo to steder under oppveksten.
      Jeg må si at jeg har vært veldig heldig. Da jeg var rundt 4-5 år fikk mamma seg en ny kjæreste. Det har ikke lagt noe hinder på at pappa ikke skulle få være med oss.
      I de første år var jeg 50/50 hos hver. Siden mamma og pappa alltid har bodd i samme kommune, og ikke mange husene i fra, så ble det mer til at jeg var hos mamma, men dro til pappa når jeg måtte ønske det.
      De julene jeg skulle være hos han, var vi ofte hjemme hos mamma og familien på morsia. Hvis vi ikke dro til farmor og farfar.
      Pappa er til og med hjemme hos oss nå, etter at jeg har flyttet ut. Kommer innom for en kopp kaffe, og noen ganger er han på middag. Og dette uten noe problem. Pappa og stefaren min er gode venner.
      Jeg vet jeg har vært veldig heldig i forhold til mange barn.
      Vet om mange som sliter med et godt samarbeid med den andre forelderen. Om det er mor eller far.
      Så ja, jeg synes og det er rart om folk skal himle med øynene eller bli sjokkert for at du og faren til ditt eldste barn vil samarbeide på en slik fin måte.

    56. Nå syntes jeg du faktisk tråkker litt på mange mødre.. men glad for din del.. Ikke alle har det sånn, selv om de faktisk ønsker at det var sånn. Hva er du ute etter med dette innlegget? Etter hvor “fanastisk” mor du er? Er dette for å få en publisitet for deg selv? Alle mammaèr vil det beste for barna sine.. Så du er ikke noe unik..

    57. Han det er snakk om, går IKKE på rus, å har ALDRI GJORT DET, å kommer ALDRI til å gjøre det. Jeg kjenner han meget godt.!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg