Noen mamma dager føles urettferdige.

04.06.2015 - 21:59 Ingen kommentarer

De siste dagene har minstemann hatt mer smerter en på lenge, og han har vært utslitt når han kommer hjem fra barnehagen. Det er blitt kaldere igjen, og været bytter fra time til time, så vi tror at det kan spille inn. Når du har vondt og sover lite blir du fort nærtagen, sint, frustrert og trist. Og da er det ekstra vanskelig å kjenne at kroppen ikke virker som den skal. På dagen har han det fint, men jo mer han er i bevegelse jo kjipere blir ettermiddagen. 

Det svir å måtte si nei til at en femåring vil sykle etter middag fordi du vet så alt for godt hva som hender etterpå, når smertene overtar og det lille barnet ligger å vrir seg fanget ditt. Hjerte gråter når du ligger våken time etter time for å masere små føtter som verker og trøste en liten gutt som bare vil sove, men ikke får til. Han snubler lettere enn før, og både briller og knær har fått seg merker. Knærne og leggene er fulle av blåflekker og brillene har fått mange nye riper. 

De siste gangene han har vært i terapi-svømming har han ikke orket så mye som vanlig, og han har "gitt opp" halvveis, selv om han elsker å være i det varme vannet og leke sammen med andre barn og fysioterapeutene som er med. Fredag denne uken er siste gang før sommeren, og vi håper at vi kan forsette med tilbudet til høsten. For varmen gjør han godt. 

Helgene trenger han til å hente seg inn, og det er vondt å se at den lille solstrålen vår har mindre energi enn vanligvis bruker å ha. Han orker mindre, og vil ikke dra noen plasser, ikke på butikken, ikke på besøk og ikke på tur. Vanligvis er han den første som når ytterdøren når vi skal noen plass, men nå vil han helst bare være hjemme, i ro.

Ordene er også blitt vanskeligere å skjønne, og han blir så frustrert når vi ikke forstår. Og selv om vi virkelig prøver er det ikke alt vi oppfatter, og treningen med rett lyder er nesten umulig å gjennomføre. Han trenger å øve på bokstav-lydene, men vi kan ikke presse han mer enn vi gjør. 


Det er tøft å være mamma å se at barne sitt ikke har det så bra og det merkes at vi sover alt for lite. Dagene blir lange når du alltid går rundt og tenker på en lang natt med søvn. Den ene natten i uken vi får sove er langt fra nok, men den hjelper så vi klarer å holde hode over vannet. Så når neste avlastnings helg kommer skal vi prioritere søvn, før alt det andre vi gjerne skulle ha gjort. Det sosiale voksenlivet kommer i bakerste rekke, etter barna, jobb og hverdagsrutiner som krever det vi har av energi. Men noen dager gnager en vondt følelse som sier at det er urettferdig at vi voksene får sove, når ikke han får det. Og da vil jeg bare gråte, av frustrasjon og smerte. Hvorfor kan ikke barnet mitt få ha det bra? Vil han ha det slik resten av livet? 

Vi går en lang sommer i møte siden vi ikke skal dra bort noen plass, for sommerferiene de siste årene har vært preget av sol og varme, noe som har gjort at vi fikk et pusterom i hverdagen der minstemann fikk sove. Og jeg har dårlig samvittighet for at vi ikke tar han med til en plass der det er varmt, men denne gangen går det ikke. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits