Dagen derpå!

03.05.2015 - 16:53 4 kommentarer

I det du våkner av at du tviholder deg fast i teppet som at du skulle dingle utenfor stupet til helvete vet du at dagen som småbarnsmor blir vanskelig. Veldig vanskelig. Du kjenner at alle musklene hyler, du kjenner tørsten i halsen og du innser at verden surrer rundt og rundt din egen akse i et forrykende tempo. Du er klam, og du svetter og du bruker noen minutter på å faktisk innse at du ligger i din egen seng. Munnen er knusktørr og du klarer å myse ut i rommet, du fomler etter telefon og innser at du ikke vil få sove til normal leggetid denne dagen. Du er bakfull, og med øynene mysende prøver du å saumfare telefon for bevis på utagerende oppførsel. Du vet at det du finner avgjør om angsten som ganger i magen vil forsterkes. Du sjangler ut av senge og inn på badet, der du dumper ned på ringen og lurer på hva i alle dager som egentlig hendte i går. Hvordan idiot var det som fikk deg til å nyte store mengder sterkere saker, helt ut av det blå. Men skylden kan ikke legges på noen andre enn deg selv. Du vurderer om du skal falle sammen på badegulvet i fosterstilling eller om tørsten skal styre dine handlinger så du klarer å komme deg inn på kjøkkenet. 

Når du endelig kommer deg til sofaen, etter noen minutters strev for å komme deg over gulvet i en rett linje, må du holde deg fast. Du tviholder i sofaputen og håper verden skal slutte å snurre så inni helvetes fort rundt. Fingrene prikker og tankene vandrer til natten. Helt om natten, vrak om dagen.

Så kommer alle glimtene fra kvelden før, væskeinntaket, omgivelsene og selskapet. Og her blir du enten sittende å le, eller i værste fall gråte med en følelse av at du har besteget byens største fjell i pensko, du kjenner muskler du ikke viste fantes og du fordømmer din egen trang til å ta dårlige avgjørelser som resulterer i en kroppsform verre en manneinfluensa. Du sjekker armene for stempel, og minnes at du ba om å bli stemplet inni hånden så ikke barna skulle se synlige bevis på sin mors dårlige dømmekraft, du innser at verden har gått fremover og at stemplet kun vil være synlig med spesial lys. Du husker latter, og en aldri så liten flau følelse i magen.

Hjernen starter sakte men sikkert å arbeide, og du hører det knaker når de små grå observerer klærne som ligger strødd fra inngangen og frem til soverommet, du kjenner den herlige lykkefølelsen av å befris fra de trange klærne som fikk kroppen til å skinne som på sin storhetstid for 10år siden. Du roser deg selv for å ha fått av den alt for trange buksen uten kul i hode og du innser at gangen da du kom hjem var alt annet en rett. Og trøster deg meg historien du hørte om han som våknet og husket lite, med klærne av og ytterdøren på vidt gap så alle som gikk forbi fikk full innsikt på det aller helligste. 

Minene om dansegolvet kommer frem, at den 28år gamle kvinnen bæres gjennom lokalet til dansegolvet, der rustene og dårlige danseferdigheter prøves til musikken som hadde storhetstid for 15år siden, minst. Jeg husker min egen latter, og en hæl som spidder en annens fot der jeg vagget rundt til den høye musikken. (Beklager til alle dem jeg tråkket på og dultet i, jeg er ingen ting annet enn klossmajor og jeg var ikke ute etter bråk!) Når jeg trodde at mine bevegelser ikke kunne bli mer urutinerte og stive tok jeg feil, for det jeg presterte i går kunne sammenlignes med en beruset pingvins dans etter at den hadde sittet i ro for lenge. Jeg fryder meg, for jeg hadde det gøy der jeg surret rundt sammen med alle de som prøvde å danse etter beste evne, helt til jeg ble lei å ble fraktet tilbake samme veien som jeg kom over hode på folk som slurpet i seg sine dyrkjøpte drammer. Til bordet vi i den eldre garden hadde okkupert ærlig og redelig. For gjengen vår var helt klart av de eldste der, og jeg innså at alle de små søte barna jeg en gang kjente var blitt voksene.

Jeg er tydeligvis blitt gammel, og forstår at de unge skygger banen når de ser en gjeng gamlinger som nyter alkoholholdige drikker og oppfører seg som fjortiser i sitt mest fjollete humør. For all del, jeg forstår at vi til dels fikk sitte i fred der, om du ser bort ifra den fulle guttvalpen som tok en pust i bakken ved siden av oss. Han var antakeligvis så bedøvet at han ikke la merke til aldersforskjellen, og det forklarer jo også den enorme summen han mistet når han gikk. Så det var bare å ta beina fatt å sjangle etter så han fikk dem tilbake. Så det alltid så framtredende mammainstinktet som noen av oss har i massevis overtok, og gutten fikk pengene tilbake med streng beskjed om at neste gang fikk han ta bedre vare på dem.

Så kom flomlysene på, og jeg innså at jeg hadde for første gang på årevis hadde vært ute til byen stengte, og at alle rundt meg så mye mindre polert ut når lyset slapp til. Å være på et utested ved stengetid er med andre ord ikke å anbefale for de som liker fasadebygging, flaks at jeg hadde latt det meste av sminken ligge urørt før vi dro ut, så min endring var minimal. Ingen svarte streker eller flekket ansiktsfarge, og null sikkelmerker nedover haken.

Men en fuktig kveld har sin pris, og i dag vil jeg svirre rundt som en forstyrret høns og bebreide meg selv for tørsten og den mørbankede kroppen. Og ikke minst klage til meg selv over hvor idiotisk det er å dra ut når jeg vet at smårampen kommer hjem ettermiddagen etter, full av energi og klare for å snakke høyt og gjøre masse galt. Rene skjære mammalykken. 


Medaljens bakside!

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Alle skrivefeil og dårlige formuleringer skyldes den fuktige natten, og jeg fraskriver meg alt ansvar for dette! 

4 kommentarer

Stine

03.05.2015 kl.18:14

haha :D Kjenner meg igjen!

Geriatriks

03.05.2015 kl.18:24

hahaha...du og all russen :)

Yvonne Jensen

05.05.2015 kl.20:50

Geriatriks: Sukk, ja. Jeg og russen :-P

Yvonne Jensen

05.05.2015 kl.20:50

Stine: Litt godt å høre at jeg ikke er alene ;-)

Skriv en ny kommentar

hits