hits

"Hvordan takler dere så lite søvn?"

11.02.2015 - 23:06 2 kommentarer

Siden spørsmålet om hvordan vi gjør det om natten med minstemanns søvnmønster stadig melder seg, kan jeg jo like greit ofre det noen ord. 

For fem år siden sa vi farvel til nattesøvn, og for et par år siden innså vi at nattesøvn vil være borte i mange år fremover. Og du kan trygt si at vi har kjent på hva søvnmangel kan føre til, i kombinasjon med hverdagen og utfordringer som skaper ekstra bekymring. Immunforsvaret skrangler og det vi tok som en selvfølge før er blitt noe helt annet i dag. 

Men det er fult mulig å klare seg med lite eller dårlig søvn, så lenge du lytter til kroppen. (Det har jeg ikke vært så flink til, enda.) En eller annen har uttalt seg om at "en god soldat sover når han kan", og der har du oss. Vi sover når vi kan, i bilen, under barnetv, på venterommet hos lege eller på do. (Det siste er det vist bare jeg som har klart, og det varte vel bare noen sekunder, tror jeg!) Og vi sover på skift, slik at en av oss i alle fall får en hel natt med søvn. 

Som regel blir sofaen forvandlet til seng hver kveld, og den ene av oss sover der. Vi har ikke noe system på det, men tar det litt på hvem som trenger det mest. Vi er heldigvis ikke der at vi krangler om hvem som er mest sliten, så til nå har vi fortsatt ikke vært uenige om den fordelingen. I perioder har jeg tatt første del av natten og mannen siste del, men det gir igjen litt for lite søvn til oss begge. Så ser du meg i joggebukse og bustet hår er det fordi natten har vært litt ekstra krevende. Da kan det være greit å klappe meg på skulderen og se mellom fingrene til manglende svar på tiltale eller glemte avtaler. 

Minstemann legger seg alltid i sin seng, og sover der til han våkner. Da flytter vi han over på vårt rom så vi ikke må vandre frem og tilbake hele natte. Og for oss fungerer det heller dårlig med 2 voksene og 1 urolig barn i sengen. (Om den hadde vært en halvmeter lengre hadde det kanskje funket, men det har vi ikke plass til.) Iløpet av natten blir det gjerne noen runder med massasje av små føtter som verker, spark i form av urolige ben og armer som klasker deg i hode. De få gangene han faktisk har sovet hele natten har vi våknet og lurt på om alt var bra med han. Vi har bevist valgt å la han få beholde den gode rutinen med å sove i egen seng, selv om det medfører at den ene av oss ikke kan sove der om natten. Så fremst han ikke våkner før vi legger oss. 

Alt dette gjør jo at søvn er en av de tingene som står høyest på prioriteringslisten når vi har avlastning, så jeg hopper gjerne over en sosial sammenkomst for å velte meg over i sengen og sove så lenge jeg klarer. 

Av og til er det fryktelig slitsomt å holde hode over vann, og det hender at jeg fordømmer hele verden når jeg er ekstra lei. Men heldigvis er jeg positiv av natur så jeg finner alltids noe å glede meg over. Som youtubeklipp av Truls Svendsen, sjokolade eller en god diskusjon der jeg bare krangler for å gjøre det. (Selv om det hører til sjeldenhetene, for alle som kjenner meg god vet at det er like greit å holde munn når jeg er på krigsstien.) Jeg savner det å kunne sove ved siden av min bedre halvdel, uten å bli vekket gang på gang. Jeg savner den selvfølgen nattesøvn var og jeg savner å våkne uthvilt om morgenen. Men det er ikke der fokuset vårt ligger, selv om savnet noen ganger melder seg. 

Lenge jobbet vi med at han skulle være i sin egen seng, og at vi heller skulle komme til han der. Men i praksis er det faktisk viktigere at vi får søvn, en at vi skal holde på et prinsipp en eller annen har bestemt skal være det rette. For oss er det ikke rett å tvinge en unge som har vondt å sove alene, for han trenger tryggheten og foreldrene sine også om natten. Så får vi heller bare vente, og håpe at en dag vil vi kunne sove som normalt igjen. 

Det er heldigvis lenge siden vi hadde døgn der han nesten var våken i et strekk, og jeg håper så inderlig at det er noe vi aldri mer vil oppleve. Ikke for vår egen del, men for minstemann. Det er ingen ting som river så mye i hjerte som å se et barn vri seg i smerter, og prøve å sove uten hell. Han kunne sovne, for så å brått bli vekket av smertene og gråte helt til han sovnet igjen. Slik kunne vi holde på flere dager på rad, og jeg må innrømme at jeg egentlig ikke forstår hvordan vi klarte å takle det. 


Når jeg tok valget å bli mor, sa jeg også ja til alt det kunne medføre.  

De siste fem årene har vi prøvet og feilet, og kanskje funnet den veien vi må gå. Og svaret på hvordan vi klarer dette, er at vi ikke har noe valg. Vi kan ikke si at dette orker vi ikke, og må bare bite tennene sammen på dager som vi helst skulle hoppet over. 

Facebooksiden min finner du her. 

 

2 kommentarer

Kristina

15.02.2015 kl.22:46

Yvonne Jensen

18.02.2015 kl.20:48

Kristina: :)

Skriv en ny kommentar