Juletreet er i hus, og her kommer oppdateringen om hvordan! Om du leste listen min for hvor langt jeg var kommet i julemaset her om dagen, kunne du se at jeg hadde to alternativer for treet. Jeg regnet med at pessimisten ville vinne og innkjøp av et svinedyrt tre med manglende greiner og barnåler som drysser bare du ser på dem ville bli et faktum. Men heldigvis tok jeg feil!  

Som vanlig hadde jeg laget meg optimistiske planer om at treet skulle hugges i skogen rundt hytta til mine foreldre, der jeg valgte ut treet sammen med mine barn. Men de fleste år har denne planen forsvunnet ganske fort ut av tidsskjemaet.

Men i år var planen helt klar, vi skulle kjøre tidlig på morgenen slik at vi rakk å velge tre før mørket ble kastet over oss. (Bor nord i Norge, det er bare noen timer med lys nå om dagen…) Jeg hadde gitt beskjed til guttene at det eneste været som kunne stoppe oss var storm som nærmet seg orkan, resten kunne vi takle som de vikingene vi er.  Uteklær var lokalisert fra alle aktuelle gjemmesteder og vekkeklokken var stilt inn så vi ikke skulle forsove oss. Som om det liksom noen ganger kommer til å hende, men jeg ville ikke ta risikoen. Pappa var allerede på hytten, og jeg rinte og spurte pent om han kunne vente med å kjøre hjem, så han kunne ha treet på taket til byen. Det kunne han, og jeg kjente forventningene bygge seg opp. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Før jeg la meg om kvelden oppdaget jeg en faretruende hoste på min eldste sønn, og det gikk opp for meg at jeg ikke hadde tatt sykdom med i beregningen. Noe som var dårlig jobbet av meg, for hvordan år har vi liksom klart å være friske gjennom julen? Jeg husker enda med skrekk den julen vi lå strødd rundt i leiligheten med tidenes kjipeste omgangssyke! Men jeg tok en telefon til min mor, og spurte pent om hun kunne se etter guttungen siden han hostet stygt. På dette tidspunktet var han i rimelig grei form, så jeg tenkte at det sikkert ville gå greit. 

Når alarmen ringte følte jeg meg langt fra utsovet, og kjente på smertene i bena at nå måtte det være veldig kaldt ute. Jeg går jo rundt med konstant tannpine der, selv om jeg bare har tenner i munnen. Humøret var heller ikke på topp, men det er det stort sett aldri når jeg våkner, og du skal lete lenge før du finner noen som er like gretten som meg. Eler, egentlig er jeg ikke så gretten, det er bare det at jeg enda sover, og gjør det minst til klokken ni hver morgen! Og gryntingen er ikke fordi jeg er sint, det er fordi jeg sliter litt med å snakke i søvne! 

Eldstemann hadde forsatt hostingen om natten, og vi tok avgjørelsen om at han måtte bli hjemme for å bli frisk. Det var han forsåvidt fornøyd med, og jeg mistenker at han så muligheten for at bestemor skulle skjemme han bort med ekstra spilletid og godteri. Så han var snar med å fine sin egeninnkjøpte datamaskin og ta skoene på. Han hadde ikke feber, og jeg følte ikke den helt store bekymringen med å dra bort noen timer. 

Resten av oss hoppet i klærne, eller nesten i alle fall og haltet ut i bilen. Som sagt, bena verket noe aldeles fryktelig, men det skulle ikke stoppe meg i å finne dette års perfekte juletre. Minstemann hadde like store forventninger som sin mor, og kunne heller ikke vente med å komme seg avgårde! 

Kjøreturen tok en plass mellom en og to timer, og det er mulig noen ekstra skruer ble ristet løs når vi humpet avgårde på vaskebrette som omtales som vei. Den var med andre ord ikke blitt noe bedre enn sist vi var der en gang i høst.

Vel fremme var det bare å få på seg vinterklær og ta fatt på den lange og bratte bakken opp til hytta. Jeg prøvde å ikke kjenne så godt etter, men det var sannelig ikke lett når den ene foten hadde dovnet bort under kjøringen og den andre bare nektet å samarbeide slik jeg ville. Heldigvis var minstemann i god form, og hadde sovet relativt godt om natten. Så han tok fatt på bakken med friskt mot, og var veldig klar for å overaske bestefaren med at nå var vi fremme. At det var så kaldt at kulden rev i halsen klarte heller ikke ta mote fra meg, selv om jeg pustet som en gammel dame som hadde sprunget maraton, og det før jeg i det hele tatt hadde satt meg i bevegelse. Og midt oppe i det hele kjente jeg at kaffen som ble kjøpt på veien ville ut, noe som ikke er en fornøyelse når du er kvinne og må tisse ute i minusgrader og vind…

Etter en kjapp gange opp monsterbakken brukte jeg mine siste krefter for å løpe om kapp med tiden, for å nå toalettet før det hele endte i en pinlig episode. 

Jeg rakk doen, og kan love at det var en fornøyelse. 

Etter do-besøk og en rask matbit gikk turen ut for å finne det aller beste juletreet, der jeg trasket i spissen, etterfulgt av en spent fireåring, far min med saga og min bedre halvdel som bakerste ledd. Jeg studerte buskene, og så at dette kom til å bli en utfordring, men som jeg skrev i går, er det umulig for meg å takle et stygt juletre. Jeg gikk fra busk til busk, snublet i tuer og einerbærbusker som var kamuflert med snø. Minstemann trasket etter, men syntes ikke helt om morens ubestemte framferd.

Han fant mange trær han syntes passet bra, blant annet en liten einerbærbusk, ei bjørk og et juletre uten barnåler. Jeg mistenker at han bare foreslo disse for å terge meg, og at han hadde gått i skole av faren og bestefaren. Typisk mannfolk! 

Etter en stund startet klagekoret bak meg, og beskjeden jeg fikk var at vi skulle tatt med niste så lang tid som jeg brukte. Jeg fant fram supersynet, og etter noen runder i ring ble jeg enig med meg selv om hvordan tre som var best. Pappaen min saget og min bedre halvdel hjalp til for at det ikke skulle ramle over en strømledning. (Som om jeg kan noe for at strømledningen måtte stå akkurat der mitt juletre var plantet?!) Jeg selv sto på avstand og tok bilder, med påskudd om at jeg passet på guttungen. Han igjen var mer opptatt av et musehull som gikk inn under noen småbusker, og kunne ikke brydd seg mindre om juletreet. 

Nøyere inspeksjon viste at det var et fint tre vi hadde felt, men jeg kan selvfølgelig ikke si det med sikkerhet før det står midt i stuen, klar til pynting! 

Når juletreet var fraktet til hytta, bestemte jeg meg for å traske en tur i skogen å plukke litt never. Det fungerer mye bedre en tennbriketter som stinker, og gir liksom vedfyringen litt ekstra sjarm. Men ettersom mørket kom sigende, var det bare å returnere. Jeg har åpenbart et særdeles dårlig mørkesyn, og snublet mer enn jeg gikk. Men det ble en liten pose som sikkert vil vare en stund. 

Bakken ser helt grei ut, men det er til du setter dine ben på den og innser at den på mystisk vis ble flere grader brattere enn hva det så ut til å være. 

Minstemann fant fort ut at det var bedre å gå etter bestefar, og ga bare beskjed til meg om at “Du går bare på umulige plasser, der selv ikke reven går!” 

Jeg tror faktisk de glemte oppgaven vi hadde foran oss, og kjeftet litt for å få dem på rett spor. Buskene som ble ryddet unna før snøen kom kan ligge der til våren melder sin ankomst! 

Årets juletre, som bare venter på å komme inn i varmen! (Jada, det var den høyeste busken i området, men det som ikke skal inn i hus går til vedfyringen neste vinter!) 

Siden min mor hadde gitt meg beskjed om at hun og min far skulle på handling var det bare å returnere til bilene, med juletreet på en hjemmesnekret slede. Meg og minstemann på rattkjelkene, som skulle få lov å bli med hjem til byen, siden alle våre forsøk på hyttetur som regel går dårlig i de ni månedene vinter vi sliter med. Skal si det var morsomt å suse ned bakken og kjenne frykten for å kræsje med bilen vokse! Jeg er åpenbart ikke blitt mer forsiktig når det kommer til akeferdigheter siden jeg var barn. Minstemann tok det litt mer med ro, og hadde vett til å bremse seg nedover. 

Etter at vi var kommet halvveis på hjemveien fikk jeg telefon fra min mor, storegullet var blitt dårligere og han hostet så mye at han kastet opp. Hjerte mitt bløde og jeg kjente sinnet mot idioten som lå 20km under anbefalt hastighet øke i takt med minuttene. Og med det samme jeg tenkte de tankene så bremset han enda litt mer. Jeg følte meg også litt som verdens slemmeste mor som hadde dratt bort når han kunne bli enda dårligere. Men mamma har heldigvis god erfaring som mamma, så han led ingen større nød, og lurte på hvorfor vi var så snare med å komme hjem. Han hadde helt sikkert sett for seg enda flere timene klistret i en plastskjerm! 

Juletreet løsnet vi fra taket, og låste inne i garasjen i påvente av at allergimedisin min skal fungere optimalt, slik at vi kan ta inn busken som garantert skjuler tusenvis av småkryp som vil levne til i varmen. 

Facebooksiden min finner du her!