Så var tiden inne for diskusjon rundt julegaver, og redselen for at barna skal bli skuffet. Det snakkes om skyhøye forventninger og gaver av verdier som bør brukes på langt viktigere ting en nips som skal slenges i en skuffe etter noen dagers bruk. Det kritiseres og roses, det hyles og skrikes.
Men det jeg stusser på i denne debatten, er at barn forhåndsdømmes, at det bestemmes at de er utakknemlige uansett hva de får, og at de krever all verdens med ting. Jeg forundrer meg over om det virkelig er så få som tenker over hva gaver er, eller om vi blir lurt av et urealistisk bilde av enkeltstående saker. Er det virkelig slik at vi ikke lærer våre barn hva en gave faktisk er, at vi informerer dem om at det er en plikt og en konkurranse i å være best.
Har vi glemt hvordan det var å være barn? Har vi glemt våre egne ønsker, urealistiske og uten forståelse for hva vi krevede? Og har vi glemt at vi forsatt ble glade når noe helt annet ble pakket ut, som foreldrene våre hadde valgt ut med omhu. Jeg husker forsatt drømmen om å få et stort rosa dukkehus i hagen, men jeg ble ikke mindre glad for esken med polly pocket som jeg fikk. Jeg husker ønskelister skrevet med skjeve bokstaver, på ark som ble tapet sammen. Jeg husker gleden av å ønske, og gleden av å dele ønskene. Men jeg husker ikke at jeg satt med ned på gulvet og gråt mine modige tårer når jeg ikke fikk et hus i hagen, en usynlig venn eller den dyreste dukken i verden. Og det er fordi jeg faktisk ikke satt meg ned til å gråte. For når julaften kom og jeg endelig fikk åpne pakkene, var jeg lykkelig uansett innhold. Julaften handlet om gleden av å være tilstede, om forventningene over alt de fine, over å få se ekstra på tv og spise julestrømpe til frokost sammen med søsken og foreldre.
Jeg er ikke redd for å skuffe barna mine, og jeg er heller ikke redd for å kjøpe dem noe som passer lommeboken vår. I år har vi mindre å bruke enn tidligere, men hva har det å si så lenge vi har tak over hode og mat på bordet? Vi har hverandre, og til syvende og sist er det uansett tanken bak gaver som skal telle, ikke det som ligger gjemt inne i den. Og jeg er ganske sikker på at mine barn vil glede seg over innholdet i gavene sine, uansett om det har kostet 50 kroner eller 5000. Jeg velger å lære dem verdien av å gi gaver, og at de ikke nødvendigvis er det dyreste som er best. For de gavne som har gledet meg mest, er de som mine barn har laget, den lille gråsteinen som er en skatt, den fargerike trolldeigs biten eller de grå julebjellen som eldstemann tydelig har strevd med. Hvem sier at gaver skal koste all verden, hvem sier at du ikke kan gi en opplevelse, og hvem er det egentlig som skaper forventninger om at alt skal være dyrt og etter ønske?
Se for deg en 1åring som får en pakke, han eller hun vil mest sannsynlig blir storfornøyd med papiret og esken, og ikke ofre innholdet mer en noen sekunder. Så hvorfor kjøper vi da noe å legger inne i pakken, når gleden kanskje er større for innpakningspapiret. Det er vi foreldre som skaper forventninger om at alle ønsker skal innfris, og det er faktisk vi som bør tenke gjennom egne handlinger før vi skylder på at barna våre er utakknemlige og krevende. For når de kom til verden hadde de ingen formening om hva en gave er.
Om jeg blir misfornøyd med en gave, og utrykket det til mine barn, så lærer jeg dem å bli det samme. Men om jeg gleder meg over tanken bak en gave og ikke hvor mange jeg fikk, så vil også mine barn lære det samme.
I år har jeg brukt mye tid på gavene, av den enkle grunnen at jeg ikke kunne springe å kjøpe de første og beste jeg møtte på. Jeg har tenkt gjennom, laget selv og handlet fornuftig, og jeg håper og tror at gavene vi gir videre vil varme noen andre. For selv i en travel hverdag er det godt å kunne bruke litt av tiden min til å skape noe til alle de rundt oss, de som enda er igjen etter fire år med avbrutte avtaler og manglede sosialt liv. Og det er ikke antallet gaver jeg får igjen som er viktig, det er omtanken jeg får lov å gi noen andre. I flere dager har vi snakket om gavene vi skal gi, vi har snakket om hvordan vi ville tenke om vi fikk gaven, om hva de andre rundt oss liker, og ikke minst har vi lagt ned tid og omtanke i innpakningen hjemme på stuegulvet, istedenfor i et overfylt kjøpesenter tre dager før julaften. Og forstå meg rett, selv om vi ikke kan handle vilt og uhemmet, er vi ikke fattige. Vi har det godt, selv om vi ikke får dyre gaver under treet, og må prioritere hva pengene våre går til.
Jeg sier ikke at de som kan kjøpe gaver uten å tenke på prislappen gjør noe galt, for de kan absolutt legge omtanke i dem også. Men jeg vet av erfaring at jo mer jeg kan bruke, jo mindre tid trenger jeg bruke på å finne en fin gave som passer. Så kanskje det kan være litt godt å ha litt mindre, så du du får muligheten til å stoppe opp og vurdere hva du kan gi for å glede selv uten store summer i lommeboken. Mange føler nok sjalusi fordi de kan bort dyre ting, de må få lov å gi det de ønsker uten at jeg skal dømme dem. Jeg får heller fokusere på at jeg lærer mine barn at alle er forskjellige, og at det ikke er prisen som bestemmer hvem som vinner i gavekonkurransen. Og om jeg klarer å lære dem å glede seg over andres lykke, så vil de ikke bli sure og lei seg når de får noe helt annet. Jeg klarte fint å glede meg over dem som fikk mer enn meg som barn, fordi jeg lærte verdien som lå bak en gave.
Når noen velger å gi meg en gave, er det omtanken bak den som betyr mest.
Det virker som at vi helt glemmer hvorfor vi gir gaver, og for hver eneste nyhetssak om dyre eller mindre dyre gaver, er det ingen som nevner verdien i det å gi noe til et annet menneske. Den verdien som forteller at du ønsker noen vel, at du har tenkt på dem og ønsker å gi dem omtanke.
Så i år er våre gaver laget for å glede andre, for å gi omtanke uten noe krav om å få tilbake. For meg handler det ikke om å bytte gaver fordi det er en plikt, for meg handler det om gleden av å glede andre!
Facebooksiden min finner du HER!