I dag så jeg mannen jeg skal gifte meg med, midt i en forblåst gate denne grå dag i november med regn i luften!

20.11.2014 - 22:51 Ingen kommentarer

Det er ikke hver dag jeg ler 60 prosent av tiden på jobb, men i dag har det vært en aldeles strålende dag. Det er ikke det at jeg vanligvis mistrives, men det skulle tatt seg ut om jeg lo når noen sa det var feil på lønn, eller jeg oppdaget en eller annen idiotisk feil som resulterte i trøbbel. Ikke ville jeg vært spesielt sympatisk om jeg måtte beordre noen til merarbeid med et svært glis om kjeften. Så det er kanskje like greit at jeg forsetter å smile på rett plass. Og det er det dagen har handlet om, humor og glede på arbeidsplassen. 

Du trenger ikke være rakettforsker for å konkludere at mennesker som ler mye, har det morsommere enn de som har "surleppa" nede på knærne. Men det kan være greit å ha en filosof og en lege som forteller litt om temaet. De fikk i alle fall meg til å le hjertelig, og de skal ha skryt for at de klarte å holde oppmerksomheten til over 800personer om vi skal tro foredragsholderne, som absolutt virket svært troverdige. (Det var ikke ironi, jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å forstå hva vi udannede nordlendinger babler ut. Tenkte først å bruke mumler, men nå er vi i tillegg kjent for være høylytte, så roper hadde kanskje passet bedre.) Jeg kan forsåvidt legge til at det kan være lurt å kjenne ditt publikum før du bruker ironi, galgenhumor eller svart humor som får bestemor til å grine, og det er heller ikke så bra å le av noen. Om ikke det er bestekompisen din som garanter ville le av deg i samme situasjon. 

Humor er vel det temaet jeg trives best med, siden jeg tross alt bruker det for å komme meg gjennom slitsomme dager der absolutt alt går galt, og da mener jeg alt! Og jeg ler ofte, og er muligens en smule fnisete når jeg tenker meg om. Om jeg ikke husker helt feil fikk jeg beskjed om å ta meg sammen en gang sist uke, men det kan også ha vært fordi jeg har en uvane med å bli tidenes pessimist og forvente total katastrofe når jeg skal gjøre noe utenom det vanlige. 

Men nå var det nå egentlig ikke dette jeg skulle skrive om i dag, selv om de to herremennene som hold foredrag absolutt kunne fortjene hvert sitt blogginnlegg fra meg. 

Under den 1 times lange lunsjen, fant jeg ut at min særdeles urolige kropp hadde godt av en liten joggetur til nærmeste strikkebutikk, slik at jeg kunne være direkte ufin når jeg satt i salen sammen med de andre deltakerne. (Neida, jeg skulle ikke stikke dem med strikkepinnene, men det er altså en del av befolkningen som mener at strikking når du lytter til andre er ufint. Og det må vi prøve å respektere. Problemet er at om jeg ikke holder på med noe, glemmer jeg til stadighet hva de snakker om fremfor meg, fordi jeg faller innom en tanke om hva jeg skal skrive, hvorfor den ene listen etter gulvet er rosa og resten svart, hvorfor damen til høyre hele tiden ser over skulderen og fniser. Du skjønner sikkert tegningen, og jeg tror ærlig talt at det faktisk er bedre at jeg beveger hendene uten lyd og følger med.)

Men i alle fall, etter å ha inntatt dagens andre måltid hadde jeg ledig tid før jeg måtte trekke inn i salen, og jeg satte avgårde mot strikkebutikken. Jeg gikk i hastig tempo, og la egentlig ikke så alt for mye merke til arbeiderne og kom ut av en bil med det som så ut som en svært tung maskin, slepte den over fortauet for å gjøre sitt arbeid, ikke så jeg så nøye på de to damene som kom ned av en trapp der den ene hadde jakken delvis åpen og den andre helt tilknappet som den mest jomfruelige nonne. Men jeg la altså merke til en høy kjekk mann som kom gående mot meg, bredskuldret og med et smil om munnen. Jeg tenkte at han der, han skal jeg kapre og gifte meg med, bokstavelig talt. For om forhåpentligvis ikke så alt for lenge skal jeg tasse opp kirkegulvet, eller et annet gulv for den saks skyld for å si mitt "Ja, det skal vel gå fint!". 

Om du nå tenker at jamen, du har jo mann. Så må jeg bare bekrefte det, jeg har en mann som jeg ikke er gift med og vi holder stadig til under samme tak. Men nå har det seg sånn at jeg er totalt uten evne til kommunikasjon før klokken 0830 om morgenen, så min bedre halvdels babbel gikk vel muligens litt forbi de tunge øyelokkene og tette ørene i dag tidlig. 

Så da han kom gående mot meg midt i byen gjorde hjerte et lite hopp, og jeg kjente litt på de smågale småfuglene i magen som til tider har satt meg helt ut av funksjon og forvandlet meg til en fnisende ungjente i en tilstand av det som kalles forelskelse uten evne til å fungere som en normalt fungerende person. (Forstå meg rett, forelskelsen er fantastisk den, men jeg er tross alt ekstremt distre fra før, så når det blir enda værre, er jeg et sant mareritt for de rundt meg. Så etterforelskelsen, altså det som kommer etterpå er den beste tiden, og det er her jeg har planer om å forbli. Normalt fungerende med en ekstra tilknytning til et annet menneske i form av varme og kanskje litt småskittene tanker. 

Og ikke minst ga dette meg muligheten til å skrive en av mine bedre facebookstatuser! (Ohh, kanskje litt for mye avsløring om mitt ikke fult så sosiale liv der jeg benytter enhver mulighet å skrive en bra status!)


"Oisann, jeg la meg vist i bagasjerommet. Mulig det egentlig var sofaen som var målet!" 

Han var med andre ord også en tur innom byen, og tilfeldighetene gjorde at jeg akkurat da skulle pleie mitt behov for enda mer garn. Og det beste av alt, ja det er at jeg faktisk klarte å se han uten at jeg gikk rett forbi. Noe jeg er svært kjent for å gjøre, dessverre! Og det lille møte var så spesielt, for i den vanlige hverdagen der vi kriger sammen om å bekjempe hybelkaniner, ramler oss gjennom oppdragelsen av de små arvingene og samtaler om dagens nyheter, kan enda den lille følelsen av forelskelse dukke opp, midt i en forblåst gate en snøfri vinterdag i november med regn i luften. 

Facebooksiden min finner du HER!

(Jeg blir også veldig fornøyd når noen liker den, og teller likes som en guttunge teller antall julegaver og tror at jo flere du får jo bedre er livet! Mulig jeg bør bli voksen snart å innse at det kanskje fungerer ganske anderledes, men igjen er det jo så gøy å se at andre "liker" jeg jeg babler om!)

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits