Livet handler om å konkurrere i hvem som betyr mest, barna VS samboeren!

11.11.2014 - 22:02 8 kommentarer

Kjenner jeg har lyst å kjefte litt i dag, ikke fordi jeg har sovet alt for lite og står i en svært vanskelig situasjon, men fordi noen pussige skruer har bestemt at barna ikke skal prioriteres! (Jeg hadde egentlig lyst å skrive mindre smarte personer, men min mor har lært meg at det er ufint, så jeg lar være.) Artikkelen jeg sikter til dukket plutselig opp mellom alle reklamene om slankeprodukter på facebook, da jeg tok en pust i bakken etter den lange natten der jeg holdt, masserte og trøstet mitt gråtende barn. Overskriften burde vel strengt talt fått det til å blinke "Advarsel" i hode mitt, men fristelsen ble for stor. Jeg hadde jo et ørlite håp om at teksten vil si det motsatte av overskriften. Men der tok jeg feil, veldig feil. 

Saken jeg sikter til finner du her: "Barna dine er ikke det viktigste i livet." (Snodig at noen andre kan si hvem som prioriteres først av meg!??)

Kort oppsummert av en overtrøtt mamma, handlet den om at ungene ikke skal stå som nummer en på prioriteringslisten i livet mitt, men at det var plassen til min partner. Teksten informerte også om at du selvfølgelig skulle redde barna først hvis du var i et brennende hus, og at barna ville for resten av livet bli noen egoistiske små troll som vil være uten evne til å ta vare på egne barn en gang i fremtiden, fordi du prioriterte dem først. Så det jeg leste var med andre ord at enten må du velge partner, eller så må du velge barna dine. (Okei, det sto ikke skrevet så direkte, men min oppfatning av teksten er nøyaktig de ordene.)

Så hvordan i alle dager har det gått seg til at jeg kan prioritere mine barn, for gudene skal vite at mine foreldre satte meg og mine søsken aller fremst i køen. Vi var absolutt øverst på rangstigen i familien, og det var aldri snakk om at de selv skulle komme før oss. Vi vokste faktisk opp i den troen om at barna skal komme først. En annen ting som slår meg er at mine foreldre må ha en eller annen magisk egenskap, for hold deg fast! DE viste oss tydelig at de elsket hverandre, selv om ikke de prioriterte hverandre først. Jeg husker faktisk godt den første gangen mine foreldre skulle dra noen plass uten oss barna, og det sier jo litt, for jeg må faktisk ha vært så gammel at jeg kunne passet min yngste søster som kom til verden ni år etter meg. Så min mamma og pappa må altså ha et fryktelig forhold, som de har skjult veldig godt bak en klem, kyss, blomster på en vanlig tirsdag, noen søte og litt klisjeaktige ord i ny og ned. Vi var med andre ord totalt uvitende om at de prioriterte feil.

Videre kan jeg jo se litt på min egen hverdag, som en del av dere vet er noe krevende. Vi sover ekstremt lite og kan nesten skryte av at vi kan telle hvor mange netter vi har sovet igjennom uten å ha blitt vekket, vi prioriterer sjeldent å forlate huset, tilpasser hverdagen etter barna og blir som regel alltid ringt opp når vi skal ta en tur på kino eller besøk, om at minstemann er dårlig. For å slippe det vi har holdt på med for å returnere hjem. Men det er jo åpenbart feil, vi skal vist bare avvise telefonsamtalen siden jeg tross alt må passe min bedre halvdel og påse at han får seg kjæreste tid. Stakkar, tenk at han ble lurt inn i et forhold der jeg setter mine barn høyest. Og det samme må jeg si om meg selv, for min bedre halvdel har nøyaktig de samme tankene! Først barna, så meg, så søvn og så resten av familien. Og hold deg fast igjen! Han prioriterer til og med sønnen min som jeg hadde fra et tidligere forhold før meg. 

Det merkelige med den artikkelen jeg leste, er at vi ikke kan prioritere begge delene. For slik jeg ser det, elsker vi hverandre like høyt, selv når jeg prioriterer den lille sønnen min som ligger i sykehussengen ved siden av meg. Vi kan til og med gi hverandre en suss når ungene er tilstede, uten at barna får muligheten til å kaste seg over nettbrett, tømme melk i blomsterpottene eller pille ut fyllet fra sofaputene. 

Eller så kan det jo også være slik at vi har superkrefter, at egentlig er vi så perfekte for hverandre at vi kan gjøre to ting på en gang. (Lite sannsynlig, med andre ord.)

Mine barn ba ikke om å komme til verden, det var faktisk et valg jeg som voksen tok. Et valg som innebar at jeg ville tre ut av mitt eget lille midtpunkt, for å plasere en liten tass der istedenfor. Og til syvende og sist blir de forhåpentligvis voksene, og da vil jeg vel åpenbart bruke mer tid på min livsledsager. Barna våre vil alltid komme i første rekke, og det kan selv ikke kongen endre på. (Lurer forsten på hva han tenker om saken, minnes han oftere sammen med sine barn i media, enn med sin fru dronning!) 

Så kan jeg jo til slutt si at det er fult mulig å finne tid til sin partner i hverdagen, men det handler ikke om å ta plassen fra noen andre.



Livet mitt er ikke en konkurranse om hvem som betyr mest, og det vil det heller aldri bli. Og jeg må nok skuffe deg og si at du aldri vil se meg skrive en overskrift som denne: "Konkurransen om hvem som står øverst i hierarkiet i hjemmet er ferdig, etter noen særdeles tøffe øvelser i sokkebretting, armkorkholding og klemmer. Vinneren er?"

(PS. Selv om minstemann ikke hadde vært syk, ville vi forsatt "prioritert" barna først!)

Facebooksiden min finner du HER. 

8 kommentarer

Renate

16.11.2014 kl.00:09

Enig! Barna kommer alltid i første rekke! Og det er absolutt ingen konkurranse, men en selvfølge. Husker samboeren min spurte hvem jeg var mest glad i av han og sønnen vår. Da svarte jeg at jeg var like glad i dem, bare på forskjellig måte. :)

svartbloggern

16.11.2014 kl.18:26

Mine viktigste er Alf Gunder og Magda. Og muttern. Og muligens Svanhild. (Men hu kan også være utrolig slitsom)

Kristina

16.11.2014 kl.22:26

Sånne artikler får meg til å se svart.

Ikke for å generalisere eller krisemaksimere, men i familier der foreldrene ikke setter barna først, vil jeg tørre å påstå at det kam bli farlig.

For hva skjer om det utenkelige skjer: at den ene forelderen er en dårlig forelder? Kanskje til og med skadelig for barna?

Hvis den andre forelderen er lojal mot partneren og ikke sitt eget avkom, da lyser det fort varsellamper hos meg med hovedoverskriften "omsorgssvikt".

Det er i nettopp sånne settinger at eks incest, vold og andre forferdelige ting får pågått. Fordi barna ikke blir sett, prioritert og liksom ikke er viktigere enn partneren.

Sier ikke at det er det som MÅ bli utfallet, men sjansen ER der.

Barna skal komme først. Punktum.

Og hvis man har mer en 2 hjerneceller mellom ørene så skjønner man jo at bare fordi at barna skal prioriteres, så betyr ikke det at man må oppdra dem til å bli ufyselige.

Barn som derimot må kjempe om oppmerksomheten, som ikke føler seg prioritert eller sett, de vil få det verre på sikt.

Sånn, der fikk jeg spydd ut alt hehe ;)

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.21:59

Renate: Ja, blir så oppgitt når alt skal fremstilles som en konkurranse, og uansett hva andre måtte tenke om saken vil barna mine prioriteres. Og sant som du skriver, man er like glad i dem, men på ulike måter! :)

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.22:00

svartbloggern: Den kommentaren får meg helt klart til å gå inn å lese på bloggen din :P

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.22:03

Kristina: Takk for kommentaren din, og jeg er faktisk veldig glad for at det er andre en meg som får opp slike tanker når jeg leser at barna skal være andreprioritet! Jeg ser alt for mange settes på sidelinjen av foreldrenes egoistiske behov, og det synes jeg lite om! Og du, helt greit at du fikk ut alt dette, tror muligens en god del burde lese de ordene! :)

svartbloggern

27.11.2014 kl.22:04

Så bra. Du er hjertelig velkommen.

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.22:10

svartbloggern: Takk :D

Skriv en ny kommentar

hits