Kjenner jeg har lyst å kjefte litt i dag, ikke fordi jeg har sovet alt for lite og står i en svært vanskelig situasjon, men fordi noen pussige skruer har bestemt at barna ikke skal prioriteres! (Jeg hadde egentlig lyst å skrive mindre smarte personer, men min mor har lært meg at det er ufint, så jeg lar være.) Artikkelen jeg sikter til dukket plutselig opp mellom alle reklamene om slankeprodukter på facebook, da jeg tok en pust i bakken etter den lange natten der jeg holdt, masserte og trøstet mitt gråtende barn. Overskriften burde vel strengt talt fått det til å blinke “Advarsel” i hode mitt, men fristelsen ble for stor. Jeg hadde jo et ørlite håp om at teksten vil si det motsatte av overskriften. Men der tok jeg feil, veldig feil. 

Saken jeg sikter til finner du her: “Barna dine er ikke det viktigste i livet.” (Snodig at noen andre kan si hvem som prioriteres først av meg!??)

Kort oppsummert av en overtrøtt mamma, handlet den om at ungene ikke skal stå som nummer en på prioriteringslisten i livet mitt, men at det var plassen til min partner. Teksten informerte også om at du selvfølgelig skulle redde barna først hvis du var i et brennende hus, og at barna ville for resten av livet bli noen egoistiske små troll som vil være uten evne til å ta vare på egne barn en gang i fremtiden, fordi du prioriterte dem først. Så det jeg leste var med andre ord at enten må du velge partner, eller så må du velge barna dine. (Okei, det sto ikke skrevet så direkte, men min oppfatning av teksten er nøyaktig de ordene.)

Så hvordan i alle dager har det gått seg til at jeg kan prioritere mine barn, for gudene skal vite at mine foreldre satte meg og mine søsken aller fremst i køen. Vi var absolutt øverst på rangstigen i familien, og det var aldri snakk om at de selv skulle komme før oss. Vi vokste faktisk opp i den troen om at barna skal komme først. En annen ting som slår meg er at mine foreldre må ha en eller annen magisk egenskap, for hold deg fast! DE viste oss tydelig at de elsket hverandre, selv om ikke de prioriterte hverandre først. Jeg husker faktisk godt den første gangen mine foreldre skulle dra noen plass uten oss barna, og det sier jo litt, for jeg må faktisk ha vært så gammel at jeg kunne passet min yngste søster som kom til verden ni år etter meg. Så min mamma og pappa må altså ha et fryktelig forhold, som de har skjult veldig godt bak en klem, kyss, blomster på en vanlig tirsdag, noen søte og litt klisjeaktige ord i ny og ned. Vi var med andre ord totalt uvitende om at de prioriterte feil.

Videre kan jeg jo se litt på min egen hverdag, som en del av dere vet er noe krevende. Vi sover ekstremt lite og kan nesten skryte av at vi kan telle hvor mange netter vi har sovet igjennom uten å ha blitt vekket, vi prioriterer sjeldent å forlate huset, tilpasser hverdagen etter barna og blir som regel alltid ringt opp når vi skal ta en tur på kino eller besøk, om at minstemann er dårlig. For å slippe det vi har holdt på med for å returnere hjem. Men det er jo åpenbart feil, vi skal vist bare avvise telefonsamtalen siden jeg tross alt må passe min bedre halvdel og påse at han får seg kjæreste tid. Stakkar, tenk at han ble lurt inn i et forhold der jeg setter mine barn høyest. Og det samme må jeg si om meg selv, for min bedre halvdel har nøyaktig de samme tankene! Først barna, så meg, så søvn og så resten av familien. Og hold deg fast igjen! Han prioriterer til og med sønnen min som jeg hadde fra et tidligere forhold før meg. 

Det merkelige med den artikkelen jeg leste, er at vi ikke kan prioritere begge delene. For slik jeg ser det, elsker vi hverandre like høyt, selv når jeg prioriterer den lille sønnen min som ligger i sykehussengen ved siden av meg. Vi kan til og med gi hverandre en suss når ungene er tilstede, uten at barna får muligheten til å kaste seg over nettbrett, tømme melk i blomsterpottene eller pille ut fyllet fra sofaputene. 

Eller så kan det jo også være slik at vi har superkrefter, at egentlig er vi så perfekte for hverandre at vi kan gjøre to ting på en gang. (Lite sannsynlig, med andre ord.)

Mine barn ba ikke om å komme til verden, det var faktisk et valg jeg som voksen tok. Et valg som innebar at jeg ville tre ut av mitt eget lille midtpunkt, for å plasere en liten tass der istedenfor. Og til syvende og sist blir de forhåpentligvis voksene, og da vil jeg vel åpenbart bruke mer tid på min livsledsager. Barna våre vil alltid komme i første rekke, og det kan selv ikke kongen endre på. (Lurer forsten på hva han tenker om saken, minnes han oftere sammen med sine barn i media, enn med sin fru dronning!) 

Så kan jeg jo til slutt si at det er fult mulig å finne tid til sin partner i hverdagen, men det handler ikke om å ta plassen fra noen andre.

Livet mitt er ikke en konkurranse om hvem som betyr mest, og det vil det heller aldri bli. Og jeg må nok skuffe deg og si at du aldri vil se meg skrive en overskrift som denne: “Konkurransen om hvem som står øverst i hierarkiet i hjemmet er ferdig, etter noen særdeles tøffe øvelser i sokkebretting, armkorkholding og klemmer. Vinneren er?”

(PS. Selv om minstemann ikke hadde vært syk, ville vi forsatt “prioritert” barna først!)

Facebooksiden min finner du HER.