Innleggelse i morgen.

09.11.2014 - 23:44 4 kommentarer

I dag har jeg brukt dagen til å pakke, og fundere over hvordan de neste dagene vil bli. Klumpen i magen vokser, og jeg kjenner det er vanskelig å motivere seg for det som kommer. Sykehusbesøk er vel ikke det som ligger høyest på ønskelisten, og minstemann har ytret at det er ok med fridag fra barnehagen, men ikke like ok å måtte bruke den på sykehuset. Ikke det vi helst vil bruke farsdagen til. 

Vi har snakket en del med han om hva vi skal der, og hvordan det vil bli. Han husker godt fra tidligere opphold, og sist vi var der fikk han mange vonde opplevelser som ikke gjør det så lett. Men forhåpentligvis slipper vi blodprøver iløpet av natten og det blir litt mer stabilt rundt oss. 

Sist hadde vi en ny person å forholde oss til for hvert vaktskifte, og selv om jeg har stor forståelse for hvor vanskelig det kan være å planlegge inn samme personer på vaktene de går, håper jeg i det blir færre å holde styr på denne gangen. 

Det er også rart å tenke på at vi skal dit, for vi er så vant til alle plagene å det er blitt en normal del av hverdagen vår. Vi tenker ikke på han som syk, selv om det er mye rundt han som ikke andre barn og foreldre må forholde seg til. Og sykehuset er jo for de som er syke. Jeg tror disse tankene preges mye av det faktum at det ikke er så lett å godta at han ikke er som andre, også fordi vi ikke vet hva vi faktisk står over. Hva er det som gjør at han har alle symptomene, er det tilfeldigheter, finnes det noen andre som opplever det samme? Vi er på mange måter så utrolig alene, for alt ser så normalt ut. I alle fall helt til du kommer nært inn på oss. Det er først da du oppdager at vi må avlyse avtaler, at vi plutselig må dra hjem når vi er på besøk, tårene til den lille gutten, medisinene som alltid er med oss, omtanken og planleggingen vi legger ned i hverdagen. Noen ganger er vi så trøtte og slitene, at vi rett og slett ikke orker å tilbringe tid med andre, og for at vi skal ha et sosialt liv må vi ha muligheten å komme når vi kan, ikke planlegge flere uker i forveien. Andre ganger må vi avlyse i siste liten, og sitter igjen med verdens dårligste samvittighet fordi vi nok en gang måtte bli hjemme. 

Jeg håper virkelig at vi vil få noen svar denne gangen, for det føles like vondt hver gang vi kommer hjem uten noen svar, og gjerne med flere spørsmål enn de som var fra før. 

Heldigvis holder minstemann stort sett humøret oppe, og jeg lo godt da minstemann informerte storebroren om hvordan det skulle være de neste dagene! "Bror, du må komme å besøke mæ på sykehuset, og for all del! Ikke glem å ta med blomster!" Søte lille rampen vår, tror han har blitt inspirert av barneTV. 

Og tanken om at han heldigvis ikke er alvorlig syk hjelper litt, selv om det ikke er godt uansett grunn til å gå gjennom alt dette. Men jeg kjenner virkelig på medfølelsen jeg har til alle andre foreldre som opplever det samme, og spesielt dem som har barn som har mye større utfordringer en vår lille skatt! Vi er heldigvis så heldige at vi ikke må være der måneder etter måneder, og vi trenger heller ikke kjenne på redselen av å kunne miste en av de mest dyrebare skattene vi har i våre liv. 

Facebooksiden min finner du her. 

Ps. Du finner meg som steinihavet på Instagram og twitter! :)

 

4 kommentarer

Siv Svanem

10.11.2014 kl.09:13

Lykke til med minstemann. Håper det går bra.

Siri

10.11.2014 kl.11:15

Lykke til, det går nok kjempefint. Men sånne ting svir alltid i mammahjertet.

Klem

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.21:47

Siv Svanem: Litt i overkant sent svar, men takk <3

Yvonne Jensen

27.11.2014 kl.21:47

Siri: Litt i overkant sent svar, og du har helt rett i at det svir i mammahjerte <3

Skriv en ny kommentar

hits