Når du har barn som går på skolen, forventes det at vi alltid gjør leksene sammen med ungene våre. At vi følger dem opp 110prosent og er helt involvert i alt de skal gjennomføre hver dag etter skoletid. I det tidsrommet de absolutt er minst motivert til hjemmeoppgaver som både er kjedelige og noen ganger helt uforståelige. For ikke snakke om pinlig irriterende, som penskrift. (Må bare beklage til mine tidligere lærere, men selv om dere var fantastisk dyktige klarte jeg ikke å få penere skrift enn den femåringer generelt har. Og det er bare et fåtall som kan lese mine kråketær om de legger godviljen til!)
Hemmeligheten min er at jeg faktisk ikke gjør lekser sammen med guttungen hver dag, noen ganger gidder jeg ikke gå gjennom ild for å få gjennomført oppgavene som sirlig er nedskrevet på timeplanen. Noen ganger sier jeg bare «Gjør dem selv, så ser jeg over det du har gjort etterpå», uten å sitte på sidelinjen som en mentor eller sportskommentator. Noen ganger setter jeg meg faktisk ned i sofaen og ser i taket, og drømmer meg bort. Samtidig som guttungen putrer over alt som må gjøres i andre enden av rommet.
De dagene bruker jeg å huske ekstra godt hvor irriterende jeg selv syntes det var å sitte med blyant og viskelær og herme etter de kunstferdige bokstavene som skulle øves inn. Og jeg fryder meg litt over mitt eget opprør!
“Kjære lille venn, jeg skjønner godt at du vil ut å sykle, men først må DU gjøre lekser!”
Jeg er ingen supermamma, og jeg er ikke perfekt. Og dette innrømmer jeg helt uten problemer, og uten redsel for at guttungen blir hengende etter faglig sett. Han klarer seg helt fint om jeg er litt fraværende i leksegjøringen en gang i blant, så lenge det ikke blir hver dag.
Så sånn er det med den saken, jeg er en håpløs mammaleksehjelper til tider.
Facebook siden min finner du HER!
så deilig å lese dette! Jeg er helt på linje med deg. Man trenger ikke å være curlingforeldre for at vi skal føles oss vellykket! Barna bør kjenne på ansvaret når de gjør leksene. Om vi står bak å retter på dem hele tiden hjelper vi dem ikke.
Bra skrevet. Jeg har dessverre ikke den “luksusen”. Når man har barn med ADHD, så krever det at du MÅ være tilstede under lekselesing. Hvis jeg ikke er det, så blir rett og slett ikke leksene gjort. Konsentrasjonen er bare ikke der. Og på en måte så er jeg glad for at jeg gjør som jeg gjør. Det er uhorvelig viktig for min datter å få den hjelpen til å holde konsentrasjonsnivået oppe, den lille tida det tar å gjøre lekser. Etterhvert, så klarer hun sikkert å gjøre noe selv også, uten min hjelp. Men, frem til da, så må nok mammaen også til pers når leksene skal gjøres.