Jeg bare MÅ fortelle om i går!

Så sitter jeg her og holder pusten, i redsel for at jeg skal vekke ungene som endelig sovnet! Det skal neimen ikke være lett å få de til å falle til ro i samme seng, og jeg har helt klart fått prøvd mine ferdigheter som mamma den siste timen! Men etter noen runder med alt fra godsnakk til trusler valgte jeg å legge den ene i fotenden, og den andre i hode-enden, samtidig som jeg bygget en mur mellom dem med puter og tepper! Det funket fint, i alle fall frem til en av byggets naboer fant ut at de skulle holde på med snekkerarbeid på en fredagskveld! Virkelig sjarmerende, for når de borrer eller sager høres det ut som de prøver å komme ned gjennom taket til oss. (Mulig det er det de driver på med altså, men jeg har ikke orket å gå å spørre.)

I dag flyttet vi oss fra vakre Brønnøya til en kompis og dama. De skal være så (u)heldige at vi skal bo hos dem frem til søndag, når flyet går hjem. Du tenker at jeg kanskje bør være sosial istedenfor å sitte klistret inn i PC-en, men ta det bare helt med ro. Jeg har sendt avgårde min bedre halvdel sammen med vertskapet på fest, så jeg kan tilbringe kvelden i sofakroken med selskap av to rotter.

Gårsdagen gikk over all forventning, i alle fall når det kom til reisen. Vi fikk reist med fly, tog, taxi og kabelferge, og guttene har garantert fått noen fine minner å ta med seg på veien videre. Flyturen gikk så utrolig lett, og hvem hadde vel tenkt at en rullestol kunne gjøre så mye. Stolen fikk være med oss helt inn til flyet, og vi fikk fantastisk god behandling av alle personene vi møtte underveis. Nesten, om du ser bort fra den ene flyvertinnen som bokstavelig talt glefset nei til oss, da vi spurte om dem hadde et pledd eller noe vi kunne låne å ha over beina på minstemann. Hva har hendt med «nei, dessverre?!», det var jo ikke som at vi ba hende om å lande flyet eller trylle frem et slott. Ungene satt til og med helt i ro, og lagde så lite lyd at jeg ble bekymret. Hun hadde tydeligvis en særdeles dårlig dag på jobben.

Minstemann følger nøye med på hva som hender utenfor, og forteller med stor iver om hver minste lille bevegelse til mannen som fyller drivstoff på flyet.

Men på toget møtte vi hennes absolutte motstykke, for der kom konduktøren og spurte flere ganger om vi var helt sikre på at han ikke skulle hjelpe oss av toget når vi skulle av. Vi forsikret han om at det gikk fint, og at det sikkert var noen som trengte mer hjelp enn oss. Men kjenner at han helt klart var dagens helt.

Så var det tid for tog, og litt venting ble det.

Åhh så godt det var med den kaffen! (Eller, melken med kaffe og sirup!)

Når vi kom oss av toget gikk vi å fant en taxi som kjørte oss til parkeringen ved kabelfergen som skulle føre oss over til øya der det ventet et innleid hus for oss bloggere som er med i netflix streamteam!

Kaker var det også, og selv om kremen var veldig mektig klarte jeg å spise både en og to og tre og muligens fire!

De dyktige damene som organiserte det hele kom oss i møte, og hjalp oss litt med all bagasjen vi må ha med på reisen. (Og det er ikke reint lite altså, selv om jeg hadde pakket minimalt! Og faktisk litt for lite …)

Flinke gutten som trillet kofferten nesten hele veien, og man skulle nesten tro den var tom så lett han håndterte den. (Men det var den altså ikke, den var rimelig stappet!)

Kanskje ikke mest praktisk med koffert her, men alt vi måtte ha med ville ikke fått plass i ryggsekkene som vi har hjemme.

Eldstemann tok rollen som fergefører, og imponerte de andre på fergen stort da han sveivet med stor iver hele veien!

Siste stykke måtte vi gå, for øyen er helt bilfri. Men det ble en fin treningstur der vi slepte på kofferter og minstemann i stolen sin. For på dette tidspunktet hadde han fått veldig vondt i beina, og ville helst bare hjem. Og det siste stykke ende med at jeg bar han.

Veien ned til kabelfergen! Ikke bare, bare med to kofferter og en rullestol. Men eldstemann tok den ene og var veldig flink.

På veien til huset møtte vi en sjarmerende liten frosk, men den stakk fort av da kamera kom frem!

Vi kom frem til det flotte huset de hadde leid, og ble tatt varmt imot. Her var det bare å føle seg som hjemme! (Okay, hjemme ville jeg stått for matlaging og husarbeid! Men det slapp jeg nå, så dette ble faktisk en ferie for mor også! Og du aner ikke hvor takknemlig jeg er for det!) Guttene fikk små vesker med noen lekesaker i, men for minstemann som var dårlig var det bare å finne frem en seng. Heldigvis hadde de nettbrett som han kunne låne, og da gikk det litt bedre.

Det var rett og slett nydelig på den fine lille plassen. Ingen støy fra biler, og stede bar preg av at det ønsket å frembringe ro hos de som besøkte det.

Spennende med overraskelser.

Etter hvert fikk vi selskap av flere andre bloggere i teamet og en representant fra Netflix og sønnen hennes. Og da måtte det snakkes engelsk, moe jeg virkelig er dårlig til. Jeg forstår godt alt som blir snakket om, men får liksom ikke ordene ut når jeg skal si dem selv. Veldig upraktisk, for jeg liker å snakke.  Lunsj fikk vi også servert, og når vi skulle snakke om bloggene ville ikke minstemann være inne alene lengre. Så da fikk blogg være blogg, og mamma være mamma. Så jeg aner ikke hva de snakket om, og var litt trist for at jeg ikke fikk snakket om min blogg, selv om jeg sikkert ikke hadde klart å formidle alt jeg ønsket. Men for all del, minstemann er selvfølgelig mer viktig enn alt annet. Det endte med at han måtte få ekstra smertestillende, og etter hvert fikk vi han med ned til de andre. Så han holdt seg for det meste i ro.

Bildebevis på at mannen også var med.

Ekte bordpynt, mye finere enn designervaser og annet som gir en mamma små-angst på nye steder.

Men litt bloggprat ble det, og det var fint å bli kjent med personene bak noen av bloggene jeg av og til leser. Og en ting må jeg bare si, jeg beundrer virkelig damen bak denne bloggen:

Absolutt hjemme! 

Det hadde ikke vært jeg som hadde dratt på utflukt med så mange barn, i alle fall ikke når det nærmet seg kveld og tidspunktet der barna gjerne går over i overtrøttstadiet! Mulig jeg er litt pysete, men det holder liksom med de to jeg har! (Og til dels mannen, for han må også passet på. For eksempel når vi satt i flyet, og han spurte «Jeg glemte vel brillene ja?! Og det ville han også gjort, om ikke jeg hadde passet på å pakke dem!)

Godt å ha vann og saft tilgjengelig når det er varmt i luften.

Eldstemann som gjerne er høyt og lavt var merkelig rolig, og det er nesten så jeg mistenker at han er blitt ekte storgutt, og du kan tro jeg var fornøyd med det altså. For vanligvis hører du mine barn godt, og de sitter svært sjeldent i ro. At nettbrett og ubegrenset med filmer på netflix spilte litt inn, er ikke usannsynlig, og spesielt ikke når de fikk mulighet til å bruke det hele dagen.

Eldstemann oppdaget fort at det var nettbrett tilgjengelig, og tok livet veldig med ro.

Ikke alltid så lett å være liten, og kontrasten blir stor mellom den eldste som har det varmt i varmen, og den minste som fryser å har store ullsokker på.

Ved middagstider var det klart for tegnekonkurranse, og jeg kjente panikken komme! For jeg kjenner godt min yngste sønn, som hater å tegne når han blir bedt om det, og hater enda mer å tape. Så etter veldig mye motivering fra en mor som hørtes mer ut som en fotballkommentator tok han opp fargestiftene. Men jeg holdt fortsatt pusten, for jeg vet at ofte blir det en strek på arket så legger han det fra seg. Og når han da skal tegne en favorittfigur han har sett på Netflix, er det nesten å gi opp med det samme. (På dette tidspunktet hadde ham det mye bedre siden medisin virket, så derfor var det i det hele tatt mulig for han å delta.) Så han tegnet en snegle, og det så faktisk ut som den lille sneglen Turbo! I alle fall om du legger godviljen til. Han tegnet også en mini snegle, for han likte ikke at Turbo var ensom.

Premien var iPod, noe som minstemann har ønsket seg i lange, lange tider og det skulle trekkes to vinnere. Jeg kjente det knøt seg i magen, for jeg vet at om han taper står ikke verden til i morgen, og absolutt alle blir «dumminger».

Men tenk, minstemanns tegning ble valgt ut! Og du skulle sett reaksjonen på den lille gutten da han forsto at han hadde vunnet en iPod! Han jublet så gla han ble, og hele ansiktet lyste opp i et eneste stort smil. Han klemte iPoden inntil seg, og sa «Mamma, tenk at en sånn har jeg ønsket meg så lenge, takk!». Og denne mammaen fikk tårer i øynene. Men det var ikke bare reaksjonen til minstemann som gjorde meg utrolig stolt, det var faktisk at eldstemann smilte og gledet seg over brorens lykke! For det hadde jeg virkelig ikke forventet meg av en snart ni år gammel gutt! Ikke et eneste vondt ord kom, og han sa enda til «Så bra at lille bror vant den, det var kjempefint! Tenk så flink han var!».

Mulig jeg har brukt nydelig litt for mange ganger, men jeg sliter med å beskrive plassen. Hele opplevelsen var et friskt pust i hverdagen som vi vil leve lenge på.

Dagen var nydelig, og jeg må virkelig skryte av jentene som ordnet til dette for oss. De passet på at vi hadde det bra, disket opp med mat og hadde virkelig en jobb med å rydde opp. De ville ikke engang ha hjelp, så der gikk jeg rundt og vimset og visste ikke helt hva jeg skulle ta meg til.

Når kvelden kom gikk det merkelig lett å få ungene i seng, og jeg tror grunnen var alt det spennende som hadde hendt denne dagen. Og det var en sliten mamma som etter en stund sovnet da hun bare skulle massere bena til den minste i familien så han fikk sove videre.

Mor i huset klør seg i hode og lurer på hvem sine unger hun har tatt med på tur.

I dag tidlig sto vi opp til dekket bord med masse frukt, bær og pannekaker! Tenk for en luksus, det er virkelig ikke noe som gjør meg i bedre humør enn å få lov til å gjøre minimalt. Ikke det at jeg er lat altså, men til vanlig må jeg alltid gjøre hundrevis av ting.

Etter frokost måtte vi ta farvel med vertinnene våre, og jeg må virkelig rose dem for den gode behandlingen vi har fått! Og jeg håper vi vil møte på dem igjen!

Så gikk turen videre med taxi, for så å stoppe ved Ahus for å bytte til bil. For der jobber minstemanns gudfar som er så snill å låne oss den når han er på jobb! Så vi fikk kjørt til leiligheten å lagt fra oss all bagasjen vår. Så resten av helgen skal vi bruke her, før vi setter kursen hjem til Tromsø og hverdagen.

Facebook siden min finner du her!

Ps. Håper ikke jeg har kjedet deg med all skrivingen min, og om du faktisk har lest alt må jeg bare si takk. Jeg hadde virkelig mange ord på hjerte, for dette har vært en fantastisk fin tur som jeg bare må fortelle om!

4 kommentarer
    1. Takk for at du deler den flotte opplevelsen med oss andre!
      Jeg synes ikke du har skrevet for mye 🙂 Superbra at minstemann vant iPod 🙂
      Leser alltid bloggen din. Klem

    2. Så fin en tilbakemelding 🙂 Det er disse som gjør det verd å skrive! Var litt bekymret for at jeg kanskje skrev litt for mye, men det var en så fin tur at den fortjente mange ord. Takk for at du leser bloggen min, og stor klem tilbake 🙂

    3. Ja, han er virkelig verdens stolteste gutt som forteller alle at han har vunnet sin helt egen ipod. Og han fortjener den virkelig! Ja, kommer absolutt til å huske henne og bloggen 😀

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg