Som regel hopper jeg glatt over artikler som omhandler barn og medisinering, fordi de gir meg ekstremt dårlig samvittighet. Jeg må gi barnet mitt medisin, selv om den kan gi bivirkninger. Men det hjelper så lite når jeg ser side opp og side ned med skremselspropaganda i de ulike mediene jeg finner på nett.
Hadde ikke artiklene vært skrevet på en måte som fremstiller meg som verdens dårligste mor, hadde det vært helt greit. For jeg tror ærlig talt at fakta rundt medisin kan være til mye større nytte enn overskrifter som «Medisin kan gi barnet utviklingshemning og ADHD, stopp å gi det med det samme!»
Tilfeldige piller kun for å illustrere teksten.
Jeg ser at det er et problem at noen foreldre gir barna sine medisin alt for ofte, men så har du oss da. Vi som har et barn som faktisk får så redusert livskvalitet uten medisin at om vi lar være å gi den er det omsorgssvikt.
Selvfølgelig ønsker vi ikke å utsette barnet vårt for dette, men det betyr ikke at vi kan stoppe å gi medisin. Mitt største ønske er at han skal få ha en hverdag helt uten medisiner, men det er også et svært urealistisk ønske!
Selv om jeg vet at medisin er helt nødvendig for at minstemann skal ha det så bra som mulig, er det alltid vondt å gi ha den. Det svir å tenke på at den lille kroppen daglig må ta små piller for å fungere. Og det svir enda mer at jeg ikke kan fjerne smertene og ubehaget uten dem. Jeg vet godt hva langvarig bruk av medisiner kan føre til, og jeg går alltid med en knute for hva fremtiden vil bringe. Det ble merkelig nok en ekstra påkjenning da vi startet opp med smertelindring gjennom hele døgnet, og jeg kjenner at jeg blir ekstra var for andres meninger rundt dette. Ja han ser ut som en frisk og fornøyd gutt, men det er ikke slik hele tiden. Og når han ikke har det godt, da holder vi oss hjemme i trygge omgivelser. Noe som også betyr at ikke så alt for mange har opplevd det ubehaget den lille tassen kan ha.
Ikke all medisin er tilpasset barn, og noen ganger må en tablett deles opp til flere gang for å gi riktig dose.
På grunn av alle de vonde følelsene rundt dette går jeg automatisk i forsvarsposisjon når noen er så uheldige å stille spørsmålstegn rundt medisineringen guttungen står på. For selv om det kanskje ikke er ment som kritikk, føler jeg at det er det. Jeg har ikke krevd å få et sykt barn, og jeg har ikke ønsker om at han skal være avhengig av medisiner. Jeg vil ikke å forsvare hvorfor det beste for han er å stå på medisiner, som sykehuslegen vår har bestemt er til det beste.
Medisin to ganger om dagen, syv dager i uken.
Og jeg tror at jeg ikke er den eneste som føler det slikt, så vær så snill og ikke sett spørsmålstegn før du kjenner forhistorien til de du snakker med. Det kan være utmerkede grunner til at barn må ta medisiner, og det kan være svært sårende når noen kommer og sier at det vi gjør er feil. For vi har ikke noe valg, og jeg tror de fleste oppegående foreldre kun vil gi medisin til barnet sitt om det er helt nødvendig! Selv om ikke barnet gråter og vrir seg i smerter, kan det ha et større ubehag enn det du kan se. Barn med kroniske smerter kan på lik linje med voksne bite tennene sammen og ikke uttrykke ubehaget like sterkt som en som aldri har kjent det før. Det er kun de som kjenner barnet best som kan se de små tegnene på at nå vil et nytt smerteanfall komme. Det er de som kan se effekten og nødvendigheten av daglig medisinering, selv om det gir dem dårlig samvittighet og en vondt klump i magen.
Så ikke døm oss før du kjenner historien vår, og ikke minst før du kjenner minstemann. Det gjør bare en vanskelig situasjon verre.
Facebook siden til bloggen finner du HER!
