Den vonde flisen.

10.06.2014 - 19:10 Ingen kommentarer
En av tingene jeg hater med sol og sommer er flis, som stikker seg inn i hender og føtter og krever at jeg må være en monstermamma.

For jeg kan jo ikke nekte guttene å være ute, og jeg kan heller ikke nekte dem å ha fri lek. Jeg vil jo at de skal få oppleve leken som noe befriende uten tusenvis av regler som begrenser dem.

Men når kvelden kommer og vi sjekker føttene, må nål og pinsett til. Og det er like grusomt hver gang jeg skal stå der å stikke barnet mitt, for å få ut den lille trebiten som holder på å skape betennelse i huden.

Det blør i mammahjerte når minstemann gråter, men tappert sitter i ro så jeg skal få ut flis så fort som mulig, uten å påføre mer smerte en høyst nødvendig. Og det blør i mammahjerte når jeg ser eldstemann være tapper, selv om jeg vet at han synes det er ubehagelig.

Det føltes nesten som et overgrep. Men det ville vært like ille å la den stå i huden, for betennelse gjør vondt mye lengre.

Og egentlig gjør det vel ikke så vondt for barnet, det er kanskje mest skummelt. For hvem vil vel frivillig ha en nål mot huden, eller en skummel pinsett.

Jeg får så vondt i hjerte når jeg må ta ut flis fra de små føttene og hendene til mine barn. Jeg gråter nesten med dem, der jeg står og skal være modig. Jeg godsnakker, forklarer og skulle så inderlig ønske at de ikke fikk flis.

Minstemann er heldigvis blitt så stor at han ikke må holdes når de små trepinnene må ut. Og jeg kjenner enda på følelsen der vi holdt det gråtende lille barnet, følelsen av tvang og maktesløshet. Det var så vondt å høre den såre gråten og redselen, panikken for å få smerter. Men flisen må ute, for om den blir igjen i huden kan den gi enda mer smerte.

Jeg kan ikke pakke barna inn i bomull, selv om det ville gitt meg litt mindre mammasmerte. De må få lov å utforske, leke og lære. De trenger å få erfaringen en liten flis kan gi, og de vil etter hvert lære at det egentlig ikke er så galt.

Så for hver flis vi trekker ut, jubler vi høyt og gleder oss over hvor stor den var. For i barnas verden så blir de litt ekstra tøffe når de drar ut en stor flis, noe de kan ringe og skryte til bestemor eller bestefar om.

Sommeren er ikke bare lykke, og flis er dessverre en stor del av hverdagen når små føtter springer bare i gresset og små hender får utforske gleden med hammer og spiker.

Og heldigvis finnes det belønning, for selv om barnet synes det er fryktelig vondt, kan jeg i alle fall gi den en positiv følelse etterpå. Så blir kanskje neste gang litt lettere, når de vet at de får noe igjen for det etterpå.

Så får det heller bare være at enkelte mener at man ikke skal gi belønning for slike ting, men jeg tror det er med på å lære mine barn at selv om noe er ubehagelig og må gjøres, så blir det bedre etterpå.

Fine, søte, tøffe, kreative og arbeidsomme barnehender.

Og det er like stor glede for meg å se barna få lov å klister små merker på et papir, som en stolthetstabell over hvor dyktige og tøffe de er.

Facebook siden min finner du HER.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits