Påskekaos.

21.04.2014 - 21:35 2 kommentarer

Jeg regner nesten med at de fleste er lei av fantastiske fremstillinger om perfekte familiepåsker der man går timevis på ski i solsteiken, barn som leker harmonisk sammen og strålende middager. Ingen husarbeid og lange dager i idyll.

Så jeg skal heller fortelle om vår påske, og jeg kan love deg at det ikke er mye idyll her. Kanskje toppen en time til sammen i alle disse fridagene som kommer med påsken. Ikke har vi prøvd skiene og heller ikke vært ute i solen. Regnet derimot, det har vi fått rikelig med.


Påskeværet! Meget sjarmerende...

Mandag. Jeg startet påskeferien min på mandagen med et besøk hos legen min, som resulterte i at jeg fikk noen nye piller. Disse pillene skal jeg ta på kvelden en god stund før jeg legger meg, noe som kanskje høres ganske greit ut. Men de resulterte i at jeg ble ekstremt trøtt, sovnet før klokken 18:00 og sov i 14timer. (Og nei, det er ikke snakk om sovemedisin, dessverre!) Ungene var heldigvis ikke hjemme, så det var mulig for meg å sove så mye. Og med tanke på resten av påsken, ja så var det kanskje like greit.

Påskebusken pyntet med min hjemlaga påskepynt!

 Tirsdag sov jeg enda mer, og var helt utslått. Jeg var konstant sulten, og tømte nesten lageret for sjokolade. Men om ikke annet var jeg smertefri, og jeg fikk presset meg til å pynte ferdig til påske. Og da mener jeg bokstavelig talt jeg, for ungene hadde jeg sendt ut med mannen, for jeg ville helst ikke krangle om hvor påskekyllingene skulle stå og hvem som hadde laget hva i sist år. Der tapte jeg garantert noen «mammapoeng» men det driter jeg i, pynten kom opp og ungene kunne glede seg når de kom inn, fulle av gjørme og sørpe. Og jeg kjente at dette ville bli en lang påske.

 

Barnearbeid!

Onsdag måtte vi bare innse at værgudene ikke var fornøyd med Nord-Norge, og de ga oss en kalddusj. Flaks for meg var jeg mindre trøtt denne dagen, og en liten shoppingtur ble gjort unna. Vi brukte alt for mye penger, og jeg er ganske sikker på at vi har usunn mat så det holder i minst et helt år. Men når medisin gjør at matlysten skyter til topp, så klarer jeg ikke styre meg.  Og jeg håper bare det resulterer i at jeg faktisk går opp i vekt, ikke ned! Denne dagen brukte jeg ellers foran datamaskinen, opptatt med å redde alle filene som den idiotiske harddisken prøvde å omgjøre til ubrukelige. Det resulterte vel i at jeg mistet enda flere «mammapoeng», for ungene fikk minimalt med oppmerksomhet. Men det ser heldigvis ikke ut som at de tok skade av det. (Rettelse, at minstemann tok skade av det, eldstemann var hos pappaen sin!)


Påskekylling etter inspirasjon fra Donald Duck!

Torsdag, nå var virkelig påsken kommet over oss, for minstemann var drit lei av å gå hjemme. Han ville i barnehagen, og han ville ikke være hjemme. Han regelrett surket hele dagen, og fikk utallige utbrudd. Stort sett alle setningene startet med «jeg vil IKKE» og økte i volum utover dagen. Mot kvelden slo de garantert ut på jordskjelvmålere rundt om i Norge. Jeg må si at jeg virkelig fikk bruk for tålmodigheten denne dagen, der jeg gjorde mitt beste med å snakke med behersket og rolig stemme, selv om jeg helst ville rope.


Se mamma, det regner enda mer!

Fredag. Vi dristet oss til å kjøre til hytten, og etter flere timer med pakking av klær, mat, medisiner og unødvendigheter kom vi oss avgårde. I løpet av disse timene eksploderte jeg minst 7 ganger når mannen og guttene i huset ikke klarte å høre etter. Jeg var potte sur og burde helt klart vært i sengen enda. Jeg kjeftet og smelte så høyt at det er ganske mulig at naboene ringte ordensmakten, men heldigvis kom vi oss på veien før de dukket opp. Noen minutter etter start hørte jeg fra baksete «åhå, som vi gleder oss til påskeegg i morgen!». Joda, for du kan tro at denne mammaen hadde husket de dumme eggene. Mannen så panikken i øynene mine, og satte kursen mot nærmeste åpne kiosk. Gode råd var dyre, og årets påskeegg kostet ganske mye mer enn hva de har gjort før. Men å se skuffelsen i øynene til mine barn er helt klart ikke et alternativ. Nesten fremme kom vi til en ulykke, og ble stående i kø. Og du kan jo tenke deg hvor morsomt det er med to barn i baksetet. «Mamma, er vi fremme snart?» «Mamma hvorfor kjører vi ikke?» Mamma, ditt og mamma datt! Og når jeg i tilegg observerte at voksene folk tok seg til rette og brukte situasjon som underholdning måtte jeg telle sakte til ti inne i meg! Når vi endelig kom oss til hytta var det bare å ta bena fatt å stavre seg opp tindenes verste bakke, med en unge som jeg delvis holdt og delvis dro etter meg. Han hadde ondt i bena og han ville ikke gå. Og selv om jeg var mentalt forbered, er jeg ikke i fysisk god nok form til å klare dette uten å puste og pese som en gammel dame på 80 år som har en eller annen luguber lungesykdom. Når vi var inne på hytten fikk i femten minutter med idyll, ungene lekte tilsynelatende i harmoni, og jeg tenkte at påsken tross alt ikke var så fryktelig. Eldstemann gjorde sin flid med å være ved, og jeg må virkelig beundre innsatsen. Dette skulle jo bli riktig koselig. Men det var helt til minstemann fikk et av sine smerteanfall, og han gråt og gråt. Og da står vi der, med en følelse av å ikke kunne hjelpe og det eneste vi kan er å bære og trøste. Når kvelden endelig kom og ungene sovnet, var jeg snar med å lukke øynene selv også. Men det skulle vise seg at jeg like greit kunne vært våken.


Guttene i et sekund av enighet.

 Lørdag, eller retter natt til lørdag. Værgudene fant igjen ut at de skulle plage oss litt ekstra, for vi sover jo ikke lite nok fra før! Så de prøvde bokstavelig talt å rive ned hytten med vindkastene. Og med en unge som sover ekstremt dårlig og som er livredd uvær, ja da blir det ikke mye søvn. Det hamret og banket og regnet slo mot blikktaket over oss. Og jeg gremtes over at jeg kunne finne på å tenke tanken på denne turen. Når det endelig ble morgen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss og min stakkars tålmodighet var tynnslitt. Ungene kranglet så hårtustene flagret, jeg var sur, mannen var sur og være var surt. Vi bestemte oss for å returnere tilbake, for til kvelden var det meldt enda dårligere vær og enda mer vind. Alt ble pakket i et hattefokk og vi la i vei ned til bilen, i sur vind og pøsende regn. Etter å ha stappet bilen med unger og bagasje ble det ble en lang kjøretur hjem. Og vel hjemme sendte jeg ungene inn på rommet sitt og fant fra støvsugeren som kunne overdøve kranglingen. Det var helt klart en nødvendighet, selv om vi hadde det nesten helt støvfritt. Jeg brukte ekstra lang tid på å støvsuge i alle kriker og kroker, og tenkte som så at nå klarte jeg i det minste å skaffe meg noen «husmorpoeng», der jeg på en flott måte kamuflerte mitt forsøk på å overdøve ungene!

 


Vi skulle i det minste ikke fryse på hytta, for eldstemann tok inn den største kubben han fant!

Søndag sto jeg opp med en følelse av at jeg hadde spist en kaktus i løpet av natten. Og når jeg prøvde å snakke kunne jeg konstatere at stemmen var borte vekk. Jeg tasset inn i stuen, og den første kommentaren jeg fikk var: «Du mamma, du må kjøpe deg jentebokser, så ikke den store ræva di heng ut!» Jeg var med andre ord like lekker som jeg følte meg, og hadde det ikke vært for sjokoladen som ble frokosten min, ja så hadde jeg lagt meg ned midt på golvet og grint mine modige tårer. Sener var det familiemiddag hos mamma, og den var aldeles nydelig! Hun kan virkelig lage mat, og lammelåret nesten smeltet i munnen. Etterpå sende jeg mannen og ungene ut og jeg satt helt i ro på sofaen, full av feber og faenskap.


Egentlig er det ikke sol på bildet, men jeg har jukset med lyset å later som!

Mandag, eller 2påskedag for de som lurer. I dag spiste vi en nydelig påskefrokost, eller egentlig påskelunsj med tanke på at den ikke ble ferdig før 11:30. Ikke at jeg laget noe komplisert, men fordi jeg også måtte være dommer for ungene. Og det var ikke reint få saker som skulle komme frem i lyset og avgjøres. Kakaoen ble kokt, ferdiglagde rundstykker fra butikken ble varmet opp og noen få sorter pålegg ble kastet på bordet. Etter mat fortsatte ungene som før, og jeg måtte igjen ta frem støvsugeren. Og takk høyere makter for at den bråker ekstremt mye! Etter hvert tok mannen ungene med seg ut, og jeg fikk sitte i fred inne og synes synd i meg selv. Feberen herjer og humøret er ikke på topp. Og selv om jeg hører dem hyle ute, så nyter jeg at ingen hopper på meg, kaster seg over meg, sier mamma eller kravler rundt meg. For å være syk med unger rundt seg, det er ikke så alt for godt.

Jeg er dritlei påsken og gleder meg til hverdagen i morgen og jeg skal med glede stå opp tidlig å levere ungene på skolen og i barnehagen, for nå er de klare for å leke med vennene sine, og slippe unna de slitsomme foreldrene en stund. Jeg liker ferie, men for å være helt ærlig så er jeg mer sliten nå, enn etter en hel uke med jobb. Jeg har verdens beste unger, men akkurat som meg har de også dårlige dager og blir sure når været er elendig.  

Så om du trodde du var alene om å ha en litt slitsom påske, tro om igjen. Du er heldigvis ikke den eneste mammaen som sliter seg i håret og undrer seg over hvorfor ungene alltid må krangle eller stå opp før småfuglene når dere endelig har noen fridager sammen. Det er helt normalt, og garantert mer vanlig enn idylliske feriedager der alle er venner og livet er en dans på roser.

 

Facebook siden min finner du her!

  

#mammablogg #påske #påskeferie #hverdag #bakfasaden #idyll #virkeligheten  

 

2 kommentarer

4 barns mamma

21.04.2014 kl.23:57

Huff, ingen ferie blir god når formen til normalt verker og en da i tillegg får feber og blir syk.

Det jeg merker på barna her er at om jeg er lat og ikke orker å dra dem med ut på tur, så får jeg straffen. De har altfor mye energi de ikke får brukt og da går det ut over hverandre og i krangler, så derfor ut på tur og aldri sur som det heter. jo, selvsagt er de sure i det jeg drar dem ut, men så kommer det seg fort.

Ha en fin uke og ja, jeg gleder meg til de skal på skole i morgen.

Hanne

22.04.2014 kl.09:31

Æsj da.. håper hverdagen blir bedre for deg! :)

Skriv en ny kommentar

hits