hits

Da jeg mtte veggen.

Nr jeg traff den bermte veggen var det s hardt at muren slo sprekker og brekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttrn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon.

Den frste uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvilels svn langt inne i et urolig mrke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra leve til eksistere.

Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. ynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp!

Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov nr jeg trengte og jeg lftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun p meg selv, for frste gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjrest. N var det min tur la noen andre ta vare p meg.

Den fjerde uken kom grten, og jeg grt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gtt ut p dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor hpls jeg flte meg. For barna som mtte se sin mor grte, for kjresten som mtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg flte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg.

Den femte uken klarte jeg se noen sm lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte flelsene, og jeg inns at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjrest og som kollega. Og jeg s at det var p tide ta et oppgjr med alt i livet.

Jeg lrte litt etter litt at jeg ikke var mislykket nr jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit stvsuge bare nr jeg s det var behov for det. Jeg lrte at det var lov hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brdskiver eller frokostblanding, jeg lrte at det er helt normalt fle seg lei nr du er mamma, jeg lrte at jobben ikke er alt i livet og jeg lrte at venner skal du beholde om de har tid vente p deg. Jeg lrte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker p min mte uansett hva andre mtte tenke om dem saken. Jeg lrte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede p hver eneste foreldremte og jeg lrte at kjresten skal ta like stor del av familielivet som meg. Jeg lrte at jeg ikke m gi av meg selv hele tiden, og jeg lrte finne gleden i hndarbeid igjen.

Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mrke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette trer komme seg p bena igjen. For veggen mtte bygges opp, brekonstruksjon mtte forsterkes og sr mtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp.

Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom p lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sr. Du kan bli helt frisk, du kan f ettervirkninger og du kan bte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mrket. En sykdom som ikke sees utenp, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som fr deg til tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har p mange mter sine egne tanker, negative tanker som gjr alt for dra deg ned i stvet og lenke deg fast der.

Men jeg ble frisk, helt frisk etter ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den smvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt.

Jeg lrte at jeg ikke m vre perfekt for fylle rollene mine, jeg lrte at det er lov si nei og jeg lrte velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjr at jeg i dag vet nr jeg skal bremse for ikke treffe veggen p nytt. Jeg lrte meg stole p meg selv.



Jeg hper at mine ord kan vre med motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i tenke at det er flaut at jeg har vrt s drlig som jeg var, at det er et tegn p svakhet. Men egentlig s er det et tegn p sunnhet, et tegn p at du er et ekte menneske med tanker, flelser og sanser. Og jeg hper at en dag vil depresjon vre like naturlig snakke om som en skadet fot.

Facebooksiden min finner du HER!


#mammablogg #depresjon #psykiskhelse #psykisksyk #psyk #flelser #samfunn #sykdom #hverdag #livet #bakfasaden #roller #helse #helseproblem

18 kommentarer

Uff, hper ting er p bedringens vei og at alt ordner seg!

Skriv din kommentar her...

S flott at du tr skrive om det her.Har selv mtt veggen et par ganger og hatt det tft,men fikk ikke noe forstelse fra mannen desverre,s jeg prvde bare skjule det.Men var sykemeldt og jobba bare litt.

Heldigvis forsvant det like fort som det kom som du sier.Men jeg fler meg til tider lei enn.

Hper du har det bra med deg selv,og vi er ikke supermammaer hele tiden,det er lov vre lei og gen!!

Et veldig godt skrevet innlegg. Ingen er supermennesker. Jeg heier p deg!

Aller frst vil jeg bare gi deg en laaaaang, god klem....

Det er ikke lett finne de rette ordene, men fy fader s respekt jeg har for at du tr dele dette med oss, tr vise at det er lov ikke vre perfekt. Srlig en verden hvor perfekthet og fasade tilsynelatende betyr alt. Jeg har vrt i den mrke kjelleren selv et par turer, fr jeg lrte gi litt mer faen, slik du har n. Kommer absolutt til dele innlegget ditt, forhpentlig kan noen der ute lre av det s de slipper kjelleren selv.

For dette var alts nifst godt skrevet. Gi deg selv noen pustepauser innimellom, vg vre deg selv bde p godt og vondt. Du mister kanskje noen venner underveis, men jeg skal love deg at de som blir der er verdt det. Og det dukker garantert opp noen nye underveis.

Bamseklem til deg og dine!

Jeg mtte ogs veggen for en del r siden.Med god grunn. Ingen forstod at vi trengte sttte som var livsviktig for oss som familie. Vi ble ikke-eksisterende. Det er flott at du kom deg gjennom din vanskelige periode, og jeg nsker deg alt vel videre. Fint at du setter ord p dette, og at du tross alt hadde folk rundt deg:)

Et veldig fint innlegg av en sterk og modig jente. :)

Man m vre sterk for trre vre svak. :)

S bra du har kommet deg over det verste :)

nsker deg alt godt !! :)

Jeg kjente meg fryktelig godt igjen i dette, nesten s jeg kunne skrevet det selv.

Jeg lrte at det ta vare p seg selv ikke er egoistisk, og isfall om noe skulle si noe annet, s m det vre lov vre egoistisk en gang i blant!

Ta og sk opp "styrken i meg" p facebook. Det er et prosjekt jeg jobber med, selv om det har sttt stille en stund mens jeg har kjempet mot min egen vegg.

Sender deg mange gode tanker! =D

Anna Madelen: Ja, i dag er jeg helt fin igjen :)

Nina: Tror det er viktig at noen gr ut med det og sier at det faktisk er fult mulig bli seg selv igjen til tross for en knekk. Jeg var heldig som hadde en mann som tok meg p alvor lyttet til mine behov, for jeg vet at mange ikke har det slik. Vondt hre at du ikke fikk mer sttte, for det fortjente du absolutt. Alle som har det vanskelig trenger omsorg! Tror det alltid vil vre vanskelige dager, og husk at du ikke m vre i superform bestandig. Drlige dager er lov :) Jeg har det helt fint i dag, og det er grunnen til at jeg ogs nsker vre pen om dette. St p, og husk at du er flink uansett hvor sliten og lei du mtte fle deg!

Ingvild Oline: Tusen takk for fine ord :) Helt sant, ingen er supermennesker!

Tessa: Tusen takk:) Vet ikke om jeg fortjener s mye respekt, men jeg fler at det er viktig at noen snakker pent om slike ting. Det er ikke lett vre syk, og desverre blir det ekstra vanskelig nr du blir psykisk syk! For det skal vre s hemmeligstemplet. Takk for at du deler innlegget, s hper jeg at det kan vre en god sttte for de som trenger det, og kanskje en vekker for de som br forst hva dette er. Har lrt meg ta pauser, og har det veldig bra i dag :) Takk for fine ord! Og stor klem tilbake:)

Eirin: Ja, ofte er det veldig gode grunner som gjr at folk fr en knekk. Presset blir for stort fra de rundt oss og fra oss selv. Vondt hre om hvordan du hadde det, hper du har det mye bedre i dag :) Og ikke minst at du fr den sttten du fortjener. Alle fortjener at noen kan gi deg omsorg, og jeg er veldig glad for at jeg har en mann som er meg likeverdig :)

Sus'n's sang og smurferi ! :: Tusen takk for fine ord, og det er helt sant at man m vre sterk for trre vre svak :) Alle de fine tilbakemeldingene gjr meg stolt og rrt, for jeg hadde ikke forventet det :)

Nina: Ja, det er virktig huske p seg selv innimellom, og ikke minst ta vare p seg selv ogs :) Det skal jeg gjre! Sendre gode tanker tilbake :)

Kjenner meg godt igjen, vrt i kjelleren noen turer og flt skam. Jeg har jo selv valgt f barn, det var jo dette jeg nsket mest av alt, hvordan kan jeg da fle meg lei og sint og deprimert og nske noen dager eller en uke fri fra det jeg nsket mest av alt? Jeg mistet et barn i 8. svangerskapsmnd, tilbrakte masse tid i sorg og et nske om et nytt barn, det var det eneste som ville gjre meg lykkelig igjen, fullkommen. Jeg har n tre barn p jord, og jeg elsker barna mine, familien min gjr meg lykkelig p mange mter. Men man kan jo ikke vre lykkelig hele tiden. Jeg har hatt s drlig samvittighet for bli deprimert og lei til tider, spesielt pga barnet jeg mistet som jeg skulle gjort alt for. N har jeg tre andre barn gjre alt for, men fler til tider at jeg ikke strekker til, at jeg ikke orker mer...mens andre dager fler jeg meg som supermamma! Tr nesten ikke be menneskene rundt meg om hjelp (barnevakt etc), ikke engang min egen mamma. Har et litt vanskelig forhold til henne da hun "skryter " av at hun aldri har vrt deprimert og at hun var helt alene med oss barna da vi ble fdt. Hun hadde ikke hjelp. Virker som hun lever i den oppfatning at man skal klare seg selv uten fri til vre seg selv en dag og fylle sine egne behov. Det skal man liksom klare "mellom slagene". Jeg trenger den ene dagen iblant hvor jeg kan vre min egen person, ellers fler jeg ikke at jeg fungerer som mor. Da gr jeg fra leve til eksistere, slik du beskriver her. Jeg er dessverre for feig til fremst med navn, dette ligger for nrt hjertet og jeg har ikke snakket ut med noen ordentlig om dette... Takk for at du setter ord p dette. Det hjalp meg virkelig lese dette i dag. S tusen takk!

Skriv din kommentar her...

Takk for koselige ord:)

Anonym: Det er s vondt hre om alle som fler skam, for det gjr alt s mye vrre! selv om ungene betyr mest av alt, m det vre lov ha lyst rmme en gang i blandt. Depresjon tapper krefter, og da sier det seg selv at man ikke klarer holde mote oppe og smile seg gjennom en hverdag som krever mer en man har kapasitet til takle! Dessverre gjr den drlige samvittigheten at man sliter mer, og jeg tror det blir forsterket av det perfekte bilde man fr av andre gjennom sosiale medier. Je forstr godt at du ikke nsker st frem med navn, for det krever mer en mange nsker. S jeg hper at jeg med mine ord kan gjre det litt mer normalt, og kanskje gi andre en flelse av at de ikke er alene. Hper du kommer deg, og husk at det be om hjelp ikke er en nedtur! Masse lykke til <3 Og send meg bare en mail om du trenger noen snakke med :)

Skriv en ny kommentar