Da jeg møtte veggen.

Når jeg traff den berømte veggen var det så hardt at muren slo sprekker og bærekonstruksjonen ble svekket. Jeg ramlet sammen, som et korttårn ved et vindpust. Jeg var utbrent, og fanget i en slitsom boble skapt av depresjon. 

Den første uken sov jeg, jeg sov mer en noen gang. En lang og hvileløs søvn langt inne i et urolig mørke. Jeg sov og sov. Mitt liv ble redusert fra å leve til å eksistere. 

Den andre uken kastet tungsinnet seg over meg, som et sort filter som ikke ville la meg se det som var lyst og fint. Jeg gikk, jeg spiste, jeg sov, jeg fungerte, men jeg smilte ikke. Øynene var tomme for liv, og jeg bare handlet. Og jeg gjorde det letteste valget jeg noen gang har tatt, jeg ba om hjelp! 

Den tredje uken ga jeg faen, jeg ga fra meg ansvar. Jeg droppet husarbeide, jeg sov når jeg trengte og jeg løftet ikke en finger for noen andre. Jeg tenkte kun på meg selv, for første gang i livet. Ingen flink pike, ingen flink mamma og ingen flink kjærest. Nå var det min tur å la noen andre ta vare på meg. 

Den fjerde uken kom gråten, og jeg gråt for alt. For dopapirrullen som ikke var byttet, for melken som var gått ut på dato, for juletreet som var feil, for gavene jeg ikke orket lage og for hvor håpløs jeg følte meg. For barna som måtte se sin mor gråte, for kjæresten som måtte ta ansvaret, for verden som var urettferdig og for hverdagen som ikke gikk rundt. Jeg følte meg mislykket, egoistisk, mindreverdig og stygg. 

Den femte uken klarte jeg å se noen små lysglimt gjennom det sorte filteret av negative tanker som styrte følelsene, og jeg innså at jeg hadde alt for strenge krav til meg selv som mor, som venn, som kjærest og som kollega. Og jeg så at det var på tide å ta et oppgjør med alt i livet. 

Jeg lærte litt etter litt at jeg ikke var mislykket når jeg ikke vaske leiligheten hver uke, og at det var greit å støvsuge bare når jeg så det var behov for det. Jeg lærte at det var lov å hoppe over middagen en dag, og heller spise noe lett som brødskiver eller frokostblanding, jeg lærte at det er helt normalt å føle seg lei når du er mamma, jeg lærte at jobben ikke er alt i livet og jeg lærte at venner skal du beholde om de har tid å vente på deg. Jeg lærte at jeg er fin uansett hvor tynn jeg er og at jeg er vakker på min måte uansett hva andre måtte tenke om dem saken. Jeg lærte at ungene ville elske meg like mye selv om jeg ikke var tilstede på hver eneste foreldremøte og jeg lærte at kjæresten skal ta like stor del av familielivet som meg. Jeg lærte at jeg ikke må gi av meg selv hele tiden, og jeg lærte å finne gleden i håndarbeid igjen. 

Tiden gikk, og for hver dag ble litt og litt av det mørke filteret borte, helt til den dagen jeg oppdaget at jeg levde igjen. Like plutselig som jeg traff veggen, var den borte. Men det krevde blod, svette å tårer å komme seg på bena igjen. For veggen måtte bygges opp, bærekonstruksjon måtte forsterkes og sår måtte leges. Det tok tid og det tok krefter, og selv om jeg fikk hjelp var det til syvende og sist min egen kamp. 

Depresjon kan ramme selv den sterkeste, og det er en sykdom på lik linje med en knekt fot, en svulst eller et sår. Du kan bli helt frisk, du kan få ettervirkninger og du kan bøte med livet. Det er en lumsk sykdom, som ligger under sengen og lurer, og sniker seg frem i mørket. En sykdom som ikke sees utenpå, men som spiser deg opp fra innsiden. En sykdom som kan ramme alle, og som får deg til å tro at du ikke er verdifull, at du ikke kan bli elsket og som lurer deg til å tenke tanker som ikke er dine. Depresjon har på mange måter sine egne tanker, negative tanker som gjør alt for å dra deg ned i støvet og lenke deg fast der. 

Men jeg ble frisk, helt frisk etter å ha kjempet en vondt kamp mot mine egne holdninger og oppfattninger av livet. Og jeg er i dag den småvimsete jeg, bare litt mer gjennomtenkt. 

Jeg lærte at jeg ikke må være perfekt for å fylle rollene mine, jeg lærte at det er lov å si nei og jeg lærte å velge hvem og hva som er verd min tid. Og jeg ble mer voksen en noen gang, og fikk utdelt en selvinnsikt som gjør at jeg i dag vet når jeg skal bremse for å ikke treffe veggen på nytt. Jeg lærte meg å stole på meg selv.

Jeg håper at mine ord kan være med å motvirke den store feiloppfatningen i samfunnet som sier at det er svakt å bli psykisk syk! For jeg opplever enda at jeg tar meg selv i å tenke at det er flaut at jeg har vært så dårlig som jeg var, at det er et tegn på svakhet. Men egentlig så er det et tegn på sunnhet, et tegn på at du er et ekte menneske med tanker, følelser og sanser. Og jeg håper at en dag vil depresjon være like naturlig å snakke om som en skadet fot. 

 

Facebooksiden min finner du HER!


#mammablogg #depresjon #psykiskhelse #psykisksyk #psyk #følelser #samfunn #sykdom #hverdag #livet #bakfasaden #roller #helse #helseproblem 

18 kommentarer
    1. Skriv din kommentar her…
      Så flott at du tør å skrive om det her.Har selv møtt veggen et par ganger og hatt det tøft,men fikk ikke noe forståelse fra mannen desverre,så jeg prøvde bare å skjule det.Men var sykemeldt og jobba bare litt.
      Heldigvis forsvant det like fort som det kom som du sier.Men jeg føler meg til tider lei ennå.
      Håper du har det bra med deg selv,og vi er ikke supermammaer hele tiden,det er lov å være lei og gåen!!

    2. Aller først vil jeg bare gi deg en laaaaang, god klem….
      Det er ikke lett å finne de rette ordene, men fy fader så respekt jeg har for at du tør å dele dette med oss, tør å vise at det er lov å ikke være perfekt. Særlig en verden hvor perfekthet og fasade tilsynelatende betyr alt. Jeg har vært i den mørke kjelleren selv et par turer, før jeg lærte å gi litt mer faen, slik du har nå. Kommer absolutt til å dele innlegget ditt, forhåpentlig kan noen der ute lære av det så de slipper kjelleren selv.
      For dette var altså nifst godt skrevet. Gi deg selv noen pustepauser innimellom, våg å være deg selv både på godt og vondt. Du mister kanskje noen venner underveis, men jeg skal love deg at de som blir der er verdt det. Og det dukker garantert opp noen nye underveis.
      Bamseklem til deg og dine!

    3. Jeg møtte også veggen for en del år siden.Med god grunn. Ingen forstod at vi trengte støtte som var livsviktig for oss som familie. Vi ble ikke-eksisterende. Det er flott at du kom deg gjennom din vanskelige periode, og jeg ønsker deg alt vel videre. Fint at du setter ord på dette, og at du tross alt hadde folk rundt deg:)

    4. Jeg kjente meg fryktelig godt igjen i dette, nesten så jeg kunne skrevet det selv.
      Jeg lærte at det å ta vare på seg selv ikke er egoistisk, og isåfall om noe skulle si noe annet, så må det være lov å være egoistisk en gang i blant!
      Ta og søk opp “styrken i meg” på facebook. Det er et prosjekt jeg jobber med, selv om det har stått stille en stund mens jeg har kjempet mot min egen vegg.
      Sender deg mange gode tanker! =D

    5. Nina: Tror det er viktig at noen går ut med det og sier at det faktisk er fult mulig å bli seg selv igjen til tross for en knekk. Jeg var heldig som hadde en mann som tok meg på alvor å lyttet til mine behov, for jeg vet at mange ikke har det slik. Vondt å høre at du ikke fikk mer støtte, for det fortjente du absolutt. Alle som har det vanskelig trenger omsorg! Tror det alltid vil være vanskelige dager, og husk at du ikke må være i superform bestandig. Dårlige dager er lov 🙂 Jeg har det helt fint i dag, og det er grunnen til at jeg også ønsker å være åpen om dette. Stå på, og husk at du er flink uansett hvor sliten og lei du måtte føle deg!

    6. Tessa: Tusen takk:) Vet ikke om jeg fortjener så mye respekt, men jeg føler at det er viktig at noen snakker åpent om slike ting. Det er ikke lett å være syk, og desverre blir det ekstra vanskelig når du blir psykisk syk! For det skal være så hemmeligstemplet. Takk for at du deler innlegget, så håper jeg at det kan være en god støtte for de som trenger det, og kanskje en vekker for de som bør forstå hva dette er. Har lært meg å ta pauser, og har det veldig bra i dag 🙂 Takk for fine ord! Og stor klem tilbake:)

    7. Eirin: Ja, ofte er det veldig gode grunner som gjør at folk får en knekk. Presset blir for stort fra de rundt oss og fra oss selv. Vondt å høre om hvordan du hadde det, håper du har det mye bedre i dag 🙂 Og ikke minst at du får den støtten du fortjener. Alle fortjener at noen kan gi deg omsorg, og jeg er veldig glad for at jeg har en mann som er meg likeverdig 🙂

    8. Sus’n’s sang og smurferi ! :: Tusen takk for fine ord, og det er helt sant at man må være sterk for å tørre å være svak 🙂 Alle de fine tilbakemeldingene gjør meg stolt og rørt, for jeg hadde ikke forventet det 🙂

    9. Nina: Ja, det er virktig å huske på seg selv innimellom, og ikke minst ta vare på seg selv også 🙂 Det skal jeg gjøre! Sendre gode tanker tilbake 🙂

    10. Kjenner meg godt igjen, vært i kjelleren noen turer og følt skam. Jeg har jo selv valgt å få barn, det var jo dette jeg ønsket mest av alt, hvordan kan jeg da føle meg lei og sint og deprimert og ønske noen dager eller en uke fri fra det jeg ønsket mest av alt? Jeg mistet et barn i 8. svangerskapsmnd, tilbrakte masse tid i sorg og et ønske om et nytt barn, det var det eneste som ville gjøre meg lykkelig igjen, fullkommen. Jeg har nå tre barn på jord, og jeg elsker barna mine, familien min gjør meg lykkelig på mange måter. Men man kan jo ikke være lykkelig hele tiden. Jeg har hatt så dårlig samvittighet for å bli deprimert og lei til tider, spesielt pga barnet jeg mistet som jeg skulle gjort alt for. Nå har jeg tre andre barn å gjøre alt for, men føler til tider at jeg ikke strekker til, at jeg ikke orker mer…mens andre dager føler jeg meg som supermamma! Tør nesten ikke be menneskene rundt meg om hjelp (barnevakt etc), ikke engang min egen mamma. Har et litt vanskelig forhold til henne da hun “skryter ” av at hun aldri har vært deprimert og at hun var helt alene med oss barna da vi ble født. Hun hadde ikke hjelp. Virker som hun lever i den oppfatning at man skal klare seg selv uten fri til å være seg selv en dag og fylle sine egne behov. Det skal man liksom klare “mellom slagene”. Jeg trenger den ene dagen iblant hvor jeg kan være min egen person, ellers føler jeg ikke at jeg fungerer som mor. Da går jeg fra å leve til å eksistere, slik du beskriver her. Jeg er dessverre for feig til å fremstå med navn, dette ligger for nært hjertet og jeg har ikke snakket ut med noen ordentlig om dette… Takk for at du setter ord på dette. Det hjalp meg virkelig å lese dette i dag. Så tusen takk!

    11. Anonym: Det er så vondt å høre om alle som føler skam, for det gjør alt så mye værre! Å selv om ungene betyr mest av alt, må det være lov å ha lyst å rømme en gang i blandt. Depresjon tapper krefter, og da sier det seg selv at man ikke klarer å holde mote oppe og smile seg gjennom en hverdag som krever mer en man har kapasitet til å takle! Dessverre gjør den dårlige samvittigheten at man sliter mer, og jeg tror det blir forsterket av det perfekte bilde man får av andre gjennom sosiale medier. Je forstår godt at du ikke ønsker stå frem med navn, for det krever mer en mange ønsker. Så jeg håper at jeg med mine ord kan gjøre det litt mer normalt, og kanskje gi andre en følelse av at de ikke er alene. Håper du kommer deg, og husk at det å be om hjelp ikke er en nedtur! Masse lykke til <3 Og send meg bare en mail om du trenger noen å snakke med 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg