I dag våknet jeg i vill panikk, hundre prosent sikker på at jeg var midt inne i en heftig fødsel som holdt på å ta livet av meg, minst.

Takk og pris for at det bare var en drøm, men dessverre så hadde jeg ondt som faen. Av den typen som minner om rier og noe annet jeg ikke helt klarte lokalisere før jeg fikk opp øynene og fikk en legokloss under foten. 

Jeg hadde med andre ord blitt omgjort til et hormonmonster over natten, men medfølgende magesmerter som gjerne sender meg på kne flere gang iløpet av dagen. Og midt oppe i det hele kjente jeg en brennende smerte i magen, en smerte som ikke kunne være annet en sår i spiserørert. 

Når jeg vandret rundt som en flodhest var en av bivirkningene ekstrem kvalme, noe som tydeligvis har ført til komplikasjoner i dag. Jeg har sure oppstøtt ganske ofte, og det fører til svie. (Bokstavelig talt, jeg snakker ikke om alle ordene som kan ramle ut av meg i hormonmonstertilstanden, men det som kommer opp fra magen til spiserøret. Feks om jeg spiser for mye, for feit mat, drikker for mye brus, er litt overaktiv eller hoster så det kjennes som lungen holder på å ramle ut.) 

Så smertene var ganske ille, og jeg vurderte et besøk hos legen, men kom frem til at det sikkert gikk over iløpet av dagen. Der tok jeg feil, så det første jeg måtte gjøre etter kurset jeg var på, var å springe krokrygget som en hundre år gammel heks til legekontoret og sutre meg til en akutt time, selv om det var midt på dagen og de overhode ikke måtte ta meg inn. Takk og pris for en medfølende person i luken og verdens flinkeste lege.

Så etter ganske mange timer med tortur fikk jeg hentet medisin, og optimisten i meg tenkte at nå blir jeg bra med det samme! (Jeg er litt skuffet, for det gjør forsatt inni helvettes vondt i magen!) 

Og til slutt kan jeg bare legge til at det IKKE blir noen flere barn med det første, for traumene etter nattens drøm vil ta litt tid å fortrenge. Jeg er forsatt ikke kommet dit at jeg går rundt og innbiller meg at jeg hadde perfekte svangerskap og ikke minst vakre fødsler. Og jeg oppsummerer den tiden med blod, svette og tårer. (Ja å to fine trollunger som fikk meg til å føle at slite var verd det. Synd jeg ikke kan si det samme om plagene jeg har i dag!) 

(Bilde fra en annen gang jeg var et hormonmonster. Jeg var i bursdag, og det tryggeste var å la meg lese i fred og ro! Så jeg ikke gikk til angrep på de andre gjestene!) 

PS. De neste dagene vil jeg mest sannsynlig være ekstremt negativ, småfrekk og drittsur. Det er ikke personlig rettet mot noen, men jeg er altså kommet inn i monstertilstanden igjen.