På vei til skolen, barnehagen og jobben i dag satt de to minste i familien å kranglet i baksetet. Eldstemann slektes litt for mye på meg og blir sur når han vekkes, og minstemann hadde sovet alt for lite. Vi to som er foreldre var så trøtte at vi ikke orket å hysje på de krigerske guttene, og fant ut at det var et fint tidspunkt for dem å øve seg på forhandlinger til senere i livet, eller noe sånt.
Plutselig hyler minstemann ?Ananas!?
Eldstemann blir stille og kommer med ?Hæ, ka du sa???
Minstemann utbryter “Æ SA ANANAS!”
Eldstemann snåflirer når han sier “Men koffer i alle daga sir du det da?”
Minstemann ser strålende fornøyd ut og utbryter ?Æ ville bare si det!?
(Søskenkjærlighet, av den koslige typen!)
Jeg og pappaen sitter å småflirer for oss selv, uten å bryte inn. For det viste seg jo at de fint kunne ordne opp selv.
Så kan vi jo lure på hvordan minstemann kan assosiere ananas med hvem som skal kjøres først om morgenen.