Det skulle faktisk ikke være mulig, men nå er vi rammet av oppkast igjen. Heldigvis er det bare en av fire som er smittet, men uheldigvis er inkubasjonstiden(altså tiden fra du blir smittet til du blir syk) perfekt tilpasset til julaften. Tenk at vi kunne være så heldige, vi som bare er syke annen hver uke resten av året, og som de siste fire årene har vært rammet av en eller annen lumsk tilstand hver eneste jul. 

 

Det var tydeligvis for mye å be om at vi skulle holde oss friske, så jeg må bare legge meg langflat å beklage. Neste år skal jeg heller ønske hundre millioner eller noe annet som er mer realistisk. 

 

Men om ikke annet unngår jeg det julestresset alle snakker om, jeg holder meg heller til den vanlige hverdagen som ofte kan gi meg ganske høy puls. Alle gavene er ferdigpakket og julematen vi mest sannynlig ikke vil nyte er handlet inn. Vi har vært gjennom den obligatoriske julepyntlagingen og julebaksten har svigermor fikset for oss. Jeg har pyntet til jul, og handlet et svindyrt juletre som jeg egentlig ikke har råd til. (Men jeg vil ikke risikere en hyserisk mamma, altså meg, som ikke får juletre!) Jeg har til og med handlet meg juleblomster, og guttene setter tydeligvis penger på hvor lenge jeg klarer å holde den levende.  Minstemann har troen på sin mor, og tror den holder til sommeren, eldstemann påstår at den kommer til å dø i morgen, og min bedre halvdel påstår at om den holder til julaften har jeg jukset og kjøpt en veldig realistisk plastblomster. Nå skal de sies at veldig mange av blomstene jeg drar i døren er død før jeg får de i potten, så de har muligens rett. 

 

Heldigvis er det bare jobb i morgen, og så tar jeg en velfortjent juleferie som sykesøster, hushjelp, kokk, mamma og sexy kjærest. (Jeg sa ferie, ikke husmorferie!) 

 

«Å jul med din glede, tralllalalalaaaa….»