Av og til føles det som at jeg er den eneste mammaen i verden som er så sliten at hun vil ramle sammen i fosterstilling midt på gulvet i en haug av leker som på mistenkelig vis vokste for hver gang ungene var inne i stuen for å drikke vann, få skremt bort monstre eller bare informert om at de ikke så noen mostre etter leggetid. 

Jeg føler meg ikke akkurat som en supermamma når jeg sitter i skittentøykurven fordi den kollapset av vekten når jeg prøvde å sette meg oppå den mens jeg funderte på om jeg kunne bruke noen av klærne igjen, så jeg ikke måtte legge dem i maskin å vente en times tid så de igjen kunne henges opp, før jeg kunne gå å legge meg. 

Og jeg føler meg i alle fall ikke som noe overmenneske når jeg velger å støvsuge alle synlige plasser og late som at hybelkaninene under sofaen er levende og at det ville vært dyremishandling å ta dem bort under det som burde vært ukens rengjøring, men hadde drøyd til hver andre ukers rengjøring. Og det hjelper liksom ikke så skylde på at litt støv kan være bra, og at et alt for sterilt innemiljø kan kan gi økt bekymring.

Ikke føler jeg meg spesielt smart heller når jeg finner ut at matpakken til minstemann har ligget i matboksen i tursekken en hel uke å godgjort seg i varmen, fordi jeg heller valgte å sitte helt stille og nyte fem minutters stillhet en time etter leggetid sist uke. De sure vottene som en gang var våte gjør ikke saken bedre, spesielt ikke siden jeg tross alt har brukt en uke på å prøve å lokalisere dem hjemme, i barnehagen og på veien til barnehagen

Jeg er helt klart ingen perfekt supermamma, og jeg kan love deg at enkelte dager er jeg så sliten at jeg bokstavelig talt ramler ned på sengen for å få litt søvn, før jeg skal stå opp første gangen i løpet av natten for å trøste en liten gutt som har det vont. Jeg føler meg heller ikke spesielt bra når jeg velger å sove fremfor å ta vare på mitt sosiale liv, som holder på å begrense seg til sosiale medier. Jeg blir heller ikke noe solskinn når noen er så uheldig og si til meg at nei så sliten kan du da ikke være. For jo, det kan jeg! 

Heldigvis varer ikke småbarnstiden for bestandig, og etter hvert vil vi komme oss ovenpå igjen. Akkurat nå dreier livet vårt seg om å få hverdagen til å gå opp med full jobb, to barn og noen ekstra utfordringer som muligens gjør det helle litt mer komplisert. Men så lenge barna våre har det bra, så er det helt klart verd hver eneste kveld jeg snubler inn på soverommet å sovner på gulvet rett foran sengen, bare fordi jeg var alt for sliten til å bevege meg! For barna mine kan jeg gjøre hva som helst, og uansett hvor mye jeg klager er det uansett dem som går foran alt annet! 

(Bilde er funnet på google og passer egentlig ganske bra inn her i huset!) 

#mammablogg