Ofte glemmer vi hvor heldige vi er.

I dag ville jeg gråte da jeg så mine barn småkrangle om en liten leke, ikke for at jeg var frustrert, men fordi jeg er så takknemlig over at mine barn har muligheten til å krangle, til å være uenig og til å utrykke dette. 

Jeg er så glad for at de kan springe rundt, synge og le, for det er så mange barn som ikke har denne muligheten. Og selv om minstemann er syk, er han ikke alvorlig syk. Smertene er der, men de hemmer han ikke i så måte. Han kan snakke, synge og le, og jeg trenger ikke være redd for dagen i morgen. 

Ofte glemmer jeg hvor heldige vi er, til tross for våre utfordringer. Det er alltid noen som må kjenne mer på stresset som livet kan gi, som må streve mer enn oss. 

Nå skal jeg ikke være noe moralens vokter, og jeg innrømmer at jeg blir både lei og sliten av alt som hender rundt oss. Men av og til er det viktig å stoppe opp å tenke på alle dem som har det vanskeligere enn oss, alle dem som virkelig får kjenne på hva sykdom og ulykke kan gjøre. 

Det er lov å si ifra at nå er ting vanskelig, uansett hvor mye eller lite det er som skaper utfordringer, men det er også viktig å huske på at man skal ta vare på det gode i livet. Og for meg er det lykke å kunne vite at mine barn kan krangle om småting, for det kunne vært slik at de ikke hadde muligheten. 

Til slutt vil jeg sende noen varme tanker til alle som strever seg gjennom hverdagen, både de som er rammet av sykdom og de som er rammet av andre utfordringer.

6 kommentarer

Siste innlegg