Til min kjære pappa! (Beklager bildene, håper du tilgir meg!)

Til min kjære pappa som fortjener en medalje i tålmodighet og ro. Som har fulgt meg i tykt og tynt, som har holdt ut alt fra barnegråt til tennåringshyl. Som har har vært privatsjåfør, bankmann, megler, snekker, sykepleier, bærehjelp og vaktmester. 

En vakker høstdag for 27år siden sto min kjære mamma hjemme, og jeg var på vei ut i den store verden. Pappas første datter skulle ankomme denne verden, og han var på jobb. Langt unna telefon. Det hele endte i en ganske stressende situasjon for den stakkars mannen som fikk beskjed om å få tak i den litt langhårede pappaen. (Som kunne være hvor som helst på oppdrag, noe han også fikk kjeft for når han endelig ble funnet. Han måtte jo forstå at han skulle si ifra, han hadde jo tross alt en høygravid dame hjemme som kunne føde når som helst.) Og når han først kom seg hjem fant han tid til både dusj og leting etter kamera, for pappa er roligheten selv. Men det endte godt to timer etterpå, og jeg kom til verden med en ivrig pappa som fotograf, så ivrig at du nesten ikke ser meg på bildene.

Jeg var en viljesterk liten jente, som ganske tidlig gikk inn i rollen som prinsesse. Og min tøffe storebror og pappa gav meg viljen min, helt til den dagen jeg bet ifra meg. Over pappas nese, og selv ikke alle fotballskadene han hadde pådratt seg kunne måle seg med blåveisene. Men han var like glad i den lille jenten sin. 

Etter hvert som tiden gikk fikk jeg være med pappa på jobb, en ikke helt enkel oppgave når du skal prøve å gjøre en innsats med en maset liten jente på slep. Men jeg hørte han aldri klage og jeg fikk aldri nei når jeg krevde å være med. Han sa aldri noe når jeg ryddet på kontoret og tegnet på viktige papirer, og jeg hadde det som plommen i egget.  
Den lille jenten hadde alltid med seg lille Kalle, som dessverre tok seg noen avstikkere. Så det er ikke tall på alle gangene pappa måtte være etterforsker for å finne den igjen, så den lille prinsessen skulle klare å sove om natten. Selv ikke når han måtte ringe rundt til alle kontorene i byen for å lokalisere den lille kaninen klaget han. 

Hver eneste kveld sang pappa for meg, og hver eneste kveld ville jeg høre trollmor 15ganger, minst. Og hver eneste kveld kom jeg inn i stuen etter leggetid, og krevde at pappaen min skulle bære meg inn på rommet igjen. Og det gjorde han, helt til jeg ble 12år. Og sikkert lenger om jeg hadde insistert på det, for jeg var fortsatt pappas lille prinsesse. 

Jeg minnes tiden min mor bodde på fødehjemmet, og jeg fikk lov å kle på meg selv. Jeg minnes at jeg fikk spise kveldsmaten i stuen, og at pappa laget meg makaronisuppe med melk, selv om han sikker var så sliten at han ville knekke sammen. Jeg husker jeg fikk være liten husmor, selv om jeg laget pappa merarbeid.
Når sommerferien kom tok pappa meg med på svenskeferie, med bil og telt. Og det hele endte i et spennende eventyr med nedrevet telt og mange varme gode soldager ved bassenget og lekeplassen. Jeg tipper at det var en sliten pappa som kom hjem med en strålende fornøy jente, selv om han aldri sa noe om det. 
Hvis jeg trengte sminkedukke stilte pappa alltid opp, selv når han fikk rosa leppestift utover hele ansiktet og de stakkars hårtustene som var igjen ble fylt av hårstrikk av ymse slag. Han smilte alltid å sa han var fin, selv om jeg i dag forstår at dette er en svært vanskelig situasjon for ethvert hannkjønn. 
Han sa aldri noe når jeg brukte han som hest hver gang han prøvde å strekke ut på gulvet, og han klaget aldri når han ble brukt som klatrestativ. Han sprang etter meg når jeg lærte og sykle og han fulgte meg til hundrevis av skirenn hele vinteren, som er lang i nord. 
Når tenårene kom sa han aldri noe når jeg fikk raseriutbrudd av en annen verden, han var rolig og ventet til de gikk over. Og det til tross for dører som smalt og ting som flagret gjennom luften. Og om jeg var lei meg trøstet han alltid. 
Han sa aldri noe når jeg klaget over at han gikk i teite klær eller gikk rundt i bar overkropp når jeg hadde venner med hjem. Og han kritiserte meg aldri når jeg kledde meg som tenåringsjenter flest, uten sans for selvkritikk når det kommer til klær og sminke. Han støtte meg alltid, selv når jeg fant på ting som kanskje ikke var så lurt. 
Når jeg ble voksen og inntok foreldrerollen var han verdens stolteste bestefar, som forgudet alle sine barnebarn. Han stilte opp og hjalp til om det trengtes, og de siste årene har han også vært privatsjåfør for den stakkars datteren som ikke liker bussen. 
Pappa er min store helt, og denne dagen er til ære for han. Den fantastiske mannen som har oppdratt meg i samarbeid med min mor, og gjort en strålende jobb om jeg må si det selv. For jeg er lykkelig, og minnes barndommen min på en god måte. Fine gode pappaen min, hvem skulle jeg vel vært uten deg? 
Kjæmpegla i dæ pappaen min, du betyr all verden for mæ å de andre rundt dæ! Du e en fantastisk person og kunne ikke vært en bedre pappa! 


“Johs” Johannes Jensen, verdens beste pappa, bestefar og svigerfar!

Takk for at du er min pappa <3 Og beklager bildene, men jeg måtte bare! Husk at jeg er den lille prinsessen din 😀

10 kommentarer

Siste innlegg