Natten på sykehuset!

Vi går en ny natt i vente på sykehuset, og nå er jeg hundre prosent sikker på hva vi går til. Med andre ord har jeg mest lyst til å storme ut av bygget. Nå er det ikke slik at jeg har store problemer med å sove lite, for jeg er tross alt vant til å være våken litt mer en gjennomsnitte av småbarnsforeldre. Men i natt sov jeg vel toppen 30min til sammen. Grunnen var at hver halvtime kom noen inn på rommet for å registrere målinger, og da våknet jeg. Og når jeg igjen bruker en halvtime på å sovne etterpå går ikke regnestykket opp. Grunnen til de 30minuttene med søvn er at de noen gang var litt forsinket. Så jeg fikk akurat til å sovne før jeg våknet igjen. Jeg leste en gang om slikt søvnmønster, men da hetet det altså tortur, og brukt for å få folk til å tilstå noe. I vårt tilfelle kalles der å være forelder til et sykt barn, og er ganske normalt. Mulig at det hadde vært en ide å trene spioner og andre yrker som kan utsettes for tortur sammen med en småbarnsfamilie. Det ville helt klart gitt de en fordel, både når det kommer til div utpressingsmetoder og andre hendelser de kan oppleve. 

 

Når min bedre halvdel kom utpå dagen var jeg så trøtt at øynene gikk i kryss, og han tok med guttungen på lekestuen. Jeg la meg godt til rette og lukket øynene, og sekunde etter at jeg sovnet gikk døren opp. Det hadde stort sett ikke vært noen inne hos oss iløpet av dagen, så det var jo en selvfølge at det måtte hende når jeg endelig skulle få litt søvn. Jeg la meg ned og sovnet igjen, og på nytt gikk døren opp. Men nå var jeg fast bestemt på å sove, så jeg la meg igjen til for å sove. Slik holdt jeg på i noen timer, og til slutt fant jeg ut at det var like greit å stå opp. Sykehus er helt klart ikke laget for at man skal sove. 

 

Minstemann har vært litt småbekymret for natten han også, mest fordi han husker godt at de kom inn og tok blodprøver mange, mange ganger. «Mamma, jeg tør ikke ta blodprøver. Da må jeg gråte og gråte og gråte!» Stakkars lille gutten har måtte ta prøve hver fjerde time, og det er ikke så lett å glemme. Han hater også plaster, så han gråter like mye hver gang de setter dem på, og synes ikke at sykehuset er plassen å være. Men han er en tapper liten gutt, så i kveld kunne han fortelle: «Mamma, selv om jeg er redd, så må jeg være storgutt å kobles til ledningene.» Så det første vi skal gjøre når vi slipper fri er å ta turen innom lekebutikken. Der skal han få en stor premie, for det fortjener han virkelig. Så får jeg huske på grunnen til at det er litt for mye leker hjemme neste gang de er slengt utover hele leiligheten. 

 

Men jeg er helt klart glad for at vi er her på et planlagt opphold, og at vi ikke skal være så lenge. Alle de fantastiske foreldrene som har fått utdelt mer enn oss er de virkelige heltene som holder ut her dag etter dag for barna sine. 


Utsikten fra rommet går rett inn i nabobygget, og der ville jeg ikke vært som pasient. For i andre etg er det en dør som fører rett ut i til ingenting, og siden den også var der for tre år siden regner jeg med at de bruker den til pasienter de ikke finner ut av. Et spark i rumpen, og vips har de fått en grunn til å være på sykehuset. Mulig at dette også er litt av grunnen til lange ventelister på unn! 

 


(Bilde tok jeg en vinterdag når minstemann var baby og innlagt. Men døren ser helt lik ut i dag, bare at nå kan jeg med sikkerhet si at det ikke ligger noen gjemt under snøen.)

 

Til slutt vil jeg bare tilføye at alle skrivefeil skyldes litt trøtte øyne som ser dobbelt om jeg ikke holder det ene igjen. Noe som også er litt vanskelig for da krever det konsentrasjon som jeg mangler. 

2 kommentarer
    1. Skriv din kommentar her…
      Nei det er ikke lett og sove på sykehus!
      Nå vet ikke jeg hva som er galt med gutten din,men ønsker dere masse lykke til:)Håper du får sove litt i natt:)!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg