Når jeg var liten lå Kina noen meter under bakken, og jeg var helt sikker på at om jeg laget et stort hull ville jeg se rett gjennom jorden. Jeg var jo klar over at det teknisk sett ville være umulig å ramle gjennom hullet, ettersom jeg før eller senere ville ramle tilbake. Det var i alle fall slik jeg tenkte på den tiden. Det faktumet at jorden er rund, og at geografi ikke var min sterkeste siden valgte jeg glatt å overse. Jeg var vel 6-7år på den tiden, ettersom jeg minnes at den mellomste søstra mi var baby. 

Jeg brukte dagesvis med lekespade i hagen, i et forsøk på å måkke meg vei til andre siden av jorda. (Og i dag må jeg bare si takk til mamma og pappa som lot meg få holde på, ettersom jeg laget et fint merke i plen!) Men etter mange dagers slit møte jeg på en stein, og jeg ga opp prosjektet.

Men utforskretrangen var der enda, så jeg gikk over til å fange mus. For mamma og pappa nektet meg jo selvfølgelig kjæledyr, så da kunne jeg jo ha en mus i hagen. 

Jeg laget en smart felle av en bøtte og en planke, og var stille som en ehm.. mus når jeg var inne for å stjele sukkerbiter. (Siden jeg hadde sett på tv at mus ikke spiste ost, tok jeg det beste jeg viste.) Desverre, eller heldigvis fikk jeg ikke fanget noe mus. Men sukkerbiten var borte dagen etter, så jeg mistenkte naboen for å ha sjelt den. (Godt voksene folk, men hvem andre kunne det være?) 

Neste prosjekt var å bygge en trehytte, men det viste seg at jeg skulle valgt et annet tre. Det jeg hadde bestemt meg for å bruke hadde sett sine bedre dager, og smuldret bort i hendene mine. Så da laget jeg heller suppe av det, blandet med gress og småstein. Det var virkelig det treet jeg likte best hjemme i byen, men etter en stund ble det kappet ned av pappa. Om jeg ikke husker feil gråt jeg mine modige tårer, tenk at han kunne skade treet. Jeg hadde jo lært nå at treet fikk vont om man spikret inn spiker, så da døde det jo om du saget det ned. (At det allerede var dødt tenkte jeg tydeligvis ikke over.) 

Jeg husker ikke når jeg sluttet å bruke fantasien min på denne måten, men når jeg tenker meg om føles det nesten som et savn. Hvem sier at ikke jeg kan holde på slik selv om jeg er voksen, jeg har jo verdens beste unnskyldning! To stykk fantastiske gutter som har arvet mitt ønske om å prøve nye ting og utforske verden. Så ved neste mulighet skal jeg leke med guttene mine. Å være med å skape en helt ny fantasiverden sammen med dem. Det skal bli et godt minne når vi tenker tilbake om noen år, når guttene er store og jeg er blitt rynkete. 

(Meg i en litt mindre og mer søt utgave!)