Og jeg som trodde at jeg var savnet.

Minstemann kom hjem i dag, og jeg hadde forventet et hjertlig gjensyn der han kastet seg rundt halsen og ville sitte på fanget. Men jeg tok skammelig feil, for det første han gjorde da han kom inn døren var å springe rett inn på rommet og finne lekene sine. Han har med andre ord savnet lekene og ikke oss. (Noe som er forståelig for lekene har han jo vært borte fra i nesten fire uker! Og oss har han jo sett hele ferien!) Men så fant han ut at et dobesøk var på sin plass, og jeg fikk under tvil lov til å lese en bok for han. (Har lært han uvanen med at vi leser når han må gjøre sitt fornødende, så han klarer å sitte i ro den tiden det tar. Medisinene gjør sitt til at magen kan bli hard, uten at jeg skal utdype det noe mer.) Etterpå gikk han rett inn på rommet igjen, og der har han vært siden han kom inn døren. 

 

Men jeg regner med at når dagen går og han blir sliten vil han trenge mammaen sin mer, så frem til da får jeg heller sitte her med dataen min i fanget. Så får jeg heller prøve å ikke være fornærmet over at mammaen ikke var spesielt morsom, for i bilen hadde han sakt til besteforeldrene at han skulle hjem til den beste mammaen i verden og den beste pappaen i verden. 

 


(“Se på mamma, vær så snill, du kan få is da! Eller sjokolade, vææær så snill!” Ikke like lett å få barn til å se i kamera nei.)

6 kommentarer
    1. 4 barns mamma: Ja, han hadde jo vært borte fra dem i fire uker nesten, så kan forstå at han hadde savnet dem 😉 Veldig godt å få han hjem, er vist ikke laget for å ha barnefri.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg