Så kom kravet om at mannen skal inn på heimværnsrep til høsten, med hele enn dags mulighet å klage!
For å si det slik, de kan bare drite i det! Hvordan i alle dager skal jeg klare en uke alene med guttene, der den minste er våken 60prosent av natten og jeg sover ca 4timer i døgnet om jeg ikke har hjelp? Og i tilegg skal jeg jobbe…Jeg kjenner panikken tar meg, og det slår meg hvor avhengie vi er av hverandre for at hverdagen skal gå nogenlunde greit. Det er ikke mye tid på en ukedag å sette oss ned å slappe av, vi er hele tiden opptatt med noe, og som regel ramler vi sammen med det samme ungene er i seng om kvelden. Det er svært krevende å leve med et barn som har større utfordringer en andre på samme alderen, og en av oss blir på mange måter låst til han. Han krever sitt, og han trenger tryggheten og kjærligheten vi gir han.
Så for vår del trenger faktisk vi begge å være hjemme, vi må ha hjelp av hverandre for å ha det bra.
Mange ganger ønsker jeg at situasjon var andeledes,og jeg sitter ofte med dårlig samviktighet for at jeg tenker at jeg ikke klarer med guttene alene. Men ingen kan gå i dagesvis med så lite søvn, og den eneste måte blir at vi er to om det.
Så nå skal det sendes inn klage, og selvfølgelig fikk vi ikke beskjed om dette før den samme dagen de skulle ha svaret. Og det er ikke første gangen det har vært kort klagefrist på dette. Og for alle som noen gang har prøvd å få legeattester fra ulike instanser, så vet de at det tar lang tid…Så vi får bare håpe at de godtar at papirene ettersendes.
(Og vi har heldigvis grunnlag til at han ikke skal delta!)
For å være helt ærlig håper jeg at søknaden vi blir å sende inn om at han ikke kan være med på dette mer vil gå i orden, for i livet vårt er det ikke plass eller mulighet til slike ting. Hverdagen vår er avhengi av oss begge, og jeg får vondt i magen når jeg tenker over muligheten for at vi kunne vært alene.
Jeg er så uendelig glad for at jeg er i et forhold der vi elsker hverandre og har det bra sammen til tross for alle våre utfordringer.
For det er ikke like lett for alle, svært mange går fra hverandre når de får syke barn fordi de ikke takler presset.
Håper at det ordner seg, sånn at du får ha han hjemme!
Håper virkelig det ordner seg!
Stopp det stopp det stopp det! Du har sikkert lest om hvor festlig det er på tidligere poster hos meg? Godt tips: du må nekte helt og fullstendig på å ha våpen i hus! Kan han ikke ha våpen i huset kan han ikke være heimeværnssoldat. Lykke til!
Det er innlegg som dette som gjør meg redd for å få barn. Tanken på å måtte dele store deler av – eller hele – seg selv gjør meg livredd. Er sjeleglad for at jeg bor alene og kan disponere det meste av min tid selv.
Men jeg innbiller meg at det hjelper å ha vært i et forhold en stund før man får barn, sånn at man er vant til å disponere tiden sin på to personer.
http://hverdagsglimtet.blogg.n: Satser på det :S
Hannah: Ja det håper jeg også :S
mandagsmamma: Har lest hvor festlig det er ja, og har ingen planer om å prøve det samme! Tro meg, han skal være hjemme. (Puhh, har ingen våpen her hjemme. Må bare få bort den enorme soveposen, alle de stygge klærne og de teite skoene!!)
Mats Vederhus: Ja, man må være klar for det. Og etter at barna kommer blir det dem som alltid er viktig og skal gå først. Uansett hva som hender. Men det er rart med det hvor fort jeg be vant til at livet mitt ble snud på hode da førstemann kom, for ikke snakke om andremann som ikke sover. Og jeg tror at siden jeg og min bedre halvdel hadde et veldig godt forhold der vi tok hensyn til hverandres behov før vi fikk unge, ble det så mye enklere å hjelpe hverandre etterpå.