I dag er en av de dagene du vet alt blir feil, lenge før du får opp øynene og våkner til live. Natten har vært langt fra rolig, og siden jeg var sååå «voksen» i går kveld, satt jeg lenge våken uten å gjøre noe som helst. (Av erfaring burde jeg vite at det ikke er så lurt…) Og når mine søte små tok morgen klokken fem var det komplett umulig å sove mer, til tross for at min bedre halvdel skulle passe guttene. Men som sagt bor vi i en liten leilighet, og jeg er sikker på at lydnivået til guttene automatisk blir skrud opp når jeg skal sove litt ekstra. Jeg sovnet en liten stund, men våknet til et rabalder uten like i stuen, min kjære hadde sovnet og gutten hadde vært musestille en stund. (Jeg har skrevet om stillheten før, og den betyr som regel ikke noe bra.) De hadde funnet ut at flatbrød og smør var en passende frokost, og i godt sammarbied hadde de klatret opp i skapet og funnet frem det de trenger. Måltidet hadde gått bra, men når de skulle rydde bort beviset gikk det galt. Alt havnet utover det usedvanlig støvfrie gulvet mitt, som jeg med flid hadde rengjort i går. Jeg ga opp prosjekt soving og gikk inn i stuen. Etter en stund kom avisbudet og la lokalavisen i postkassen. (Husk at vi sto opp på et umennesklig tidspunkt, i alle fall for de uten barn!) Og på side syv i avisen var det klistret et ganske normalt bilde av meg som du finner her.  Og til min store forundring hadde han fått noe fornuftig ut av samtalen, og jeg pusta lettet ut og tenkte at kanskje det blir en bra dag til tross for den litt kjipe starten. (Jeg prøver i det minste å være positiv.) 

Siden ungene hadde spist forkost, påsto de at de ikke skulle ha noe mer før lunsj, og jeg var desverre for trøtt til å være den pedagogiske rette mammaen. Så jeg gikk fem på når de startet å krangle…(Og alle som har kranglet med en 7 og 3åring vet at du ikke har en sjangse. ) Det hele endte med at de ikke spiste noe mer. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi måtte ta en bytur i dag, og selvfølgelig ble det diskusjon før vi skulle ut døren. Minstemann nektet å ha klær på seg, og ikke snakk om at han ville forhandle. Eldstemann fikk feil klær og fant ut at han ville ha pengboken sin med seg. Desverre svir pengen hull i lommen hans, så de burde brukes med det samme. OG det betyr uendelig mye masing under handleturen. Når vi til slutt var klar for å gå ut døren var jeg blitt en sur og grinete mamma, som egentlig burde holdt seg hjemme. Og jeg ga beskjed om at penge deres ble hjemme, for nå var jeg lei av mas. 

Eldstemann må alltid låne film når de er med skolen på biblioteket, og desverre har vi ikke så veldig god tid på å levere dem inn. (Jeg har prøvd å si at det får han ikke lov til, men det glemmer han så fort han er utenfor min rekkevidde.) Og siden hukommelsen tydeligvis har sviktet de siste årene, var vi nødt til å ta turen innom der i dag. (Muligheten for purregebyr er stor, og ikke snakk om at jeg har så mye penger at jeg kan bruke dem unødvendig…) Minstemann på sin siden har klart å bøye innfatningen på brillene sine, og med et håp at det kunne fikses tok vi truen innom vår faste optikker. Desverre var det ikke håp for brillene, og vi håper at vi snart får time hos øyelegen så vi kan kjøpe nye. (Jeg priser meg lykkelig for at vi får dekket det meste av utgiftene til briller, ellers ville det bli en periode med vann og tørt brød.) Brillene ble rettet opp så mye som mulig, og vi fikk justert neseputene på reservebrillene. 

Midt under handleturen fant de selvfølgelig ut at de var sultene, akurat ide vi paserte en av byens hamburgersjapper. Bare det vi manglet for å gjøre turen komplett. 

På vei hjem måtte vi innom dagligvarebutikken, og med det samme vi gikk inn døren hørte jeg «kan jeg få…» og slik gikk det resten av handleturen. Så til alle dem som kanskje møtte på meg da, vanligvis er jeg ikke rød i ansiktet med røyk ut av ørene. Og jeg bruker heller ikke kjefte på ungene, selv jeg sa med en veldig sur tone at de skulle stå i ro ved siden av meg…(Og jeg vet utmerket godt at det eneste som hender om jeg hevere stemmen er at jeg selv blir mer grinete…) 

Når vi kom hjem var det på tide å rydde opp etter morgenens utskeielser, og jeg jaget alle guttene ut. (Inkludert min bedre halvdel som måtte passe dem.) Jeg husket rett før de gikk ut at de var sultene og i dag fikk de spise lunsjen sin ute. (Og det var de heldigvis fornøyd med!) 

I dag er også en slik dag at jeg helst vil stå å lage middag alene, og på disse dagene er jeg sikker på at guttene enda er festet til navelstrengen. Så det endte med at jeg skjærte meg i håndflaten på tidenes uskarpeste kniv, og hylte ut at nå fikk de pelle seg bort. (Jada, veldig voksen og etisk korekt, men en mamma har faktisk lov å miste tålmodigheten en gang iblandt. ) 

Etter middag prøvde jeg fortvilt å ikke irritere meg over noen av de jeg deler hus sammen med, og etter en god halvtime eksploderte jeg, og kom frem til at egentlig har ikke ungene gjort så mye utenom det vanlige. Det har seg slik at jeg aldri vokste ut av trassalderen, og da sier det seg selv at noen dager er jeg helt umulig å ha med å gjøre. Så i straff for min dårlige oppførsel ga jeg meg selv beskjed om å gå på rommet, i nøyaktig 26minutter uten kontakt med noen andre. Et minutt for hvert år jeg er, og istendefor timeout kaller jeg det «tenke seg om tid». Det kan vel kanskje diskuteres om det faktisk er straff, eller et pusterom for å samle meg. For i dag er jeg en sliten, småsur og grinete mamma, som overhode ikke vil sammarbeide med noen. 

Resten av dagen skal ungene få sitte slik, og jeg driter i TVtid. Og gleder meg til de har sovnet og jeg kan sitte helt i fred og være en “hissigpromp” eller “pms” som jeg har fått høre jeg er hele dagen. 

Ps, alle skrivefeil skyldes mest sannsynlig søvnmangel, og jeg ber om at ingen kommenterer dem. Det vil mest sannsynlig føre til at macen flyver ut vinduet. Heldigvis er denne dumme dagen snart over, og jeg takker for at dere orker å lese klagingen min.