“Påskeferie”, ender som vanlig i kategorien ødelagt ferie.

Påskekatastorefen er et faktum, vi har vært innom en rekke utfordringer de siste dagene og jeg får igjen bekreftet at vi ikke kan ha ferie uten noe form for komplikasjoner. 

Det hele staret med bilen og det idiotiske batteriet som ikke ville virke. Tiden som var beregnet ble for kort, og bilen vi fikk til utlån var ikke egnet for en allergiker. Satte jeg mine bein inn i bilen gikk det nøyaktig tre sekunder før jeg så ut som et monster. (Fikk det bekreftet av guttungen når han så meg og sa “mamma monster”. ) Flott, ingen mulighet for at jeg kunne kjøre noen plass med andre ord. Bilen har tydeligvis vært boplass for et eller annet dyr, som hverken jeg eller den ene av guttene mine tåler. (Litt usikker på hvordan dyr det var, for vanligvis blir jeg ikke spesielt dårlig av dem…) Vi ble lovet at bilen skulle være ferdig dagen etter, noe som viste seg å ikke stemme. De hadde fått opp en ny feilmelding og var nødt til å sjekke det ut. Supert tenkte jeg, hvordan skulle jeg nå få handlet og gjort alt klart til ferieturen? Og hva om vi ikke fikk bilen hjem? (Jeg ignorerte det siste spørsmålet og pakket det meste vi skulle ha med. ) 

I 13tiden, tre timer før vi burde være på vei ut av byen fikk kjæresten mulighet å kjøre meg på butikken så vi fikk handlet inn til påsken. Noe som sjeldent er lurt å gjøre på sparket, ettersom jeg ville gråte når jeg så summen på handleturen. Tenk at det skal være så dyrt å spise godt i norge. Jeg konkluderte med at jeg har godt av 10kilo ekstra, så da må jeg betale for det også. På vei hjem kom jeg på at nå er det dagesvis før et apotek åpner igjen, og jeg har selvfølgelig ikke hentet noen av de viktige medisinene til minstemann. Det var bare å ta en usving, og krysse fingrene for at det ikke var for lang kø på apoteket. Men selvfølgelig var det kø, og nå gikk egentlig tiden ifra oss. Klokken nærmet seg 1500 og det var virkelig på tide å få hentet guttene. 

På vei til barnehagen kom vi på at det kanskje var på tide å høre om bilen var klar, så vi ringte til verkstedet. Men nei, den var ikke klar og vi måtte vente til i morgen. Heldigvis er de VELDIG gode på service der, og de hadde fått inn en annen bil vi kunne bytte til. Samme typen som vi har fra før, bare stasjonsvogn, automatgir og litt eldre. Men alt er bedre en dyret vi kjørte rundt på nå. Vi sprang inn i barnehagen, reiv med oss klærne og guttungen og ropte God påske til alle. 

Vel fremme på verkstede får vi beskjed om at bilen vi skal låne stinker juletre, da snakker jeg ikke om de vi drasser inn i julen, men wonderbaum. Jeg roper NEEEEI, inne i hode mitt. Men hvordan valg har vi, heldigvis reagerer ingen av oss på å puste inn parfymert lukt, så vi får overleve dette. VI skal på påskeferie, uansett bil. Vi avtaler at vi kan hente vår egen bil etter påsken, så får de gjort den ferdig uten stress og vi kommer oss til campingvogna. 

Nå er klokken fem, og vi må få alt i bilen. (Og når vi skal bort med 2unger i en uke er det mye bagasje…) Skisko, uteklær, mat og medsiner pakkes så praktisk som mulig med tanke på at vi mest sannsynlig må gå opp tidenes lengste og kjipeste bakke i mørket.  Klokken 18 er vi endelig klare, og vi tenker at vi stopper å kjøper pølse med brød så vi har litt mat i magen. Og siden vi regner med at minstemann vil sovne på veien er det like greit han får kveldsmat med det samme. Pølsene blir kjøpt og vi kjørere videre. 

Så hører vi et hyl i baksete, og det viser seg at minstemann mistet pølsen sin på det våte, skittene og veldig udelikate gulvet. For å få slutt på hylene stoppet vi på nytt, for å kjøpe han en ny pølse. (Joda, vi kunne sikkert løst det på andre måter, men av og til er det helt greit å gjøre det enkelt.) 

Endelig er vi på vei, og et par timer etter start er vi fremme. Det er mørkt og minstemann sover, vi vurderer føret i bakken til å være såpas bra at vi kan prøve å kjøre opp. (Det viser seg i ettertid å være en dårlig avgjørelse!) Vi kommer halveis, og vi bestemmer oss for at jeg tar med ungene og springer opp mens kjæresten rygger ned igjen. Vanligvis burde gå veldig bra. (Siden det kan være svært uheldig å ha uteklær på ungene under kjøreturen sitter de bare i ullklærne sine, og siden bilen står midt i en bakke tar vi ikke sjangsen på å finne frem uteklærne å ta dem på.) Så jeg ofrer jakken min til minstemann, som enda sover. Jeg ber storegullet om å springe opp så han holder varmen, og prøver på den samme mens jeg bærer en liten slapp gutt. Han er nå våknet og virker ikke helt i form. 

Når vi endelig kommer opp kaster jeg etter pusten og priser meg lykkelig over at mamma og pappa er på hytta og kan hjelpe til med guttene. Pappa går ned for å hjelpe til å bære. Men så oppdager jeg en prikk på minstemann, og lurer opp genseren. Der er det hundrevis av andre prikker, og vannkoppene er et faktum. Flott, bare det vi trengte når vi skal bo i campingvogn på vinterstid. Han har mye feber, og det er medisintid, men de ligger i bilen. Så jeg kaster på meg jakken, sko og votter og går for å hjelpe å bære. Men så slår det meg, hvorfor er de ikke kommet opp med noe? 

Jeg stopper i campingvognen og slår på varmen, for så å springe ned til bilen. 

Men den står ikke der den burde, hjulene låste seg når den skulle rygges bak og den står fast i “grøften”. (Egentlig skal det være en grøft der, men nå er det bare snø, heldivis…) Det er ikke sjangs at vi får den løs selv, så vi tar ut bagasjen og kommer oss opp igjen. Vi får ringe etter forsterkninger i morgen. (Og igjen hyler jeg inne i hode mitt, jævla idiotbil og alt annet som ikke går etter plan….) 

Vi får bagasjen på plass og varmen opp i vogna. Ungene sovner til slutt og vi tenker at vi får komme oss til byen så fort bilen er løs. Vi har ikke lyst å være så langt unna lege når minstemann er syk, siden han kan bli veldig dårlig og trenge legehjelp. 

Dagen etter oppdager vi at det er kommet enorme mengder med snø, og det blåser mye. Med andre ord øker skredfaren og sjangsen for at veien stenges er stor. Ut på dagen får søskenbarnet mitt muligheten å komme med traktoren å få oss løs, og vi oppdager at veien er stengt. 

Supert tenker jeg, det var liksom bare det som manglet. Heldigvis har jeg såpas mye erfaring at jeg har pakket ekstra medisiner, mat og klær så vi skal klare oss lenge. De skal vurdere skredfaren dagen etter, og vi krysser fingeren for at vi kommer oss hjem da. 

Dagen går, og det er forstatt like stor rasfare. Men formen til minstemann er stabil, så vi klarer oss godt. Men som vanlig blir det ekstremt lite søvn, og vi går rundt i svime. Men eldstemann trenger også oppmerksomhet og vi er ute så mye som mulig med han. Og det blir en liten skitur i nysnøen, noe som resulterte i en dritsur unge og en frustret mamma. 

Fredagen kom, og ut i fra det vi kunne se av værtegn ville de åpne den stengte strekningen. Jeg pakket alt og var klar når de vurderte åpning klokken 9. Beskjeden kom at veien forventes åpnet klokken 1030, og vi kasta oss rundt for å få alt klart. Nå skulle vi hjem, for det er langt fra gøy å være fanget i en campingvogn med sykt barn, som ikke sover og ikke vil spise. Samt gråter hver gang storebroren ser på han. 

Ungene blir puttet i bilen og vi starter på hjemturen med hjerte i halsen. Selv om veien er åpen så er det forsatt en vis risiko for snøras, og det er ikke lenge siden det gikk et enormt snøskred der. Men vi kommer oss trygt igjennom og humøret stiger. 

På vei mot byen oppdager vi enorme mengder snø, mye mer en vi hadde ute på lande. Dette lover ikke godt, for vi skal tross alt komme oss inn hjemme. Vi nærmer oss hjemmet og ser store fjell av snø som ikke var der for et par dager siden, og vel fremme konstanterer vi at her må fres og spade finnes frem. (Bokstavelig talt.) Det er så mye snø at det ikke er sjangs for minstemann å gå for egen maskin fra bilen til ytterdøra, for selv jeg som er lang i bena har problemer. Jeg runder hushjørnet og oppdager at vinden har gjort sitt, ytterdøra og inngangspartiet er sperret av en vegg av snø. Skulle egentlig tro at vi hadde vært bort i ukesvis, ikke bare et par dager. 

Vanligvis ville jeg aldri la en syk unge får leke ute, men i dag hadde jeg ikke noe valg. Jeg fant fra spade og gikk løs på veggen, og vi kom til slutt frem til døren.

Etter dette måtte bodtaket og verandaen til gamlingene ryddes, og det ble desverre min oppgave. Og ut i fra knirkingen i treværket konstanterte jeg at det ikke var et sekund for tidlig. Så i morgen må vi opp på hustaket, for vi vil ikke risikere å få det i hode. 

Nord-Norsk vinter kan være veldig sjarmerende, men nå føler jeg egentlig for at våren skal komme. Resten av påsken skal vi bruke innendørs såfremst vi ikke må ut å rydde snø, med gardinene igjen. (For det eneste vi ser er et hav av snø som dekker for utsikten vi vanligvis har. Hurra for kjellerleilighet!) 

 

 

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg